Forfatter: Wenche Fredriksen
Jeg var 37 år gammel. Mamma til to etterlengtede, små barn på 1 og 4 år. Gift med en travel og vellykket karrieremann. Travel karrierekvinne med forfremmelser. Perfekt fasade.
Min fastlege ga meg diagnosen «Utbrent flink pike». Hun ba meg hvile, finne en psykolog og senke forventningene til meg selv. Da jeg spurte hvor lenge hun trodde jeg kom til å være sykemeldt, sa hun «inntil ett år». Jeg kjente meg fanget i et totalt mareritt!
Hvordan kunne jeg som var så flink og vellykket havne i denne situasjonen? Hvilke symptomer var det jeg hadde oversett? Hvordan opplevde jeg å være utbrent? Hvordan bygde jeg opp mitt liv igjen? Hvordan har jeg brukt min erfaring og hva har jeg lært?
Flink pike
Som en liten jente, så jeg hvor strevsomt min mor hadde det med 4 små barn, fullt ansvar for hus og hjem, med fysisk krevende ekstrajobber på ettermiddagen. Jeg ønsket meg et annet liv, et lettere liv. Min plan ble derfor å skaffe meg en solid utdannelse, få en spennende jobb, gjøre karriere, reise verden rundt, finne meg en god og støttende mann, få et rent og pent hus og etter hvert få to barn, en av hver. En ganske vanlig plan for mange unge.
I jobbet hardt for å realisere min plan. Jeg var flittig på skolen, gjorde alltid leksene og stilte forberedt. Jeg var den perfekte student. Jeg leste hele pensum, skrev sammendrag av alle bøker og stilte på alle forelesninger. Etter mange års studier med svært gode resultater, kom jeg gjennom nåløyet og fikk drømmejobben i konsulentbransjen. Jeg jobbet hardt for å henge med, til tross for at jeg hadde en annerledes utdanningsbakgrunn enn de andre. Jeg møtte en god mann. Vi kjøpte et hus og jeg sørget for at det var i perfekt stand. Rent og ryddig til enhver tid. Vi fikk etterhvert to barn og jeg gikk inn i rollen som den perfekte mamma.
Vi kjøpte et hus og jeg sørget for at det var i perfekt stand. Rent og ryddig til enhver tid
37 år gammel hadde jeg fullført planen og bygd det fundamentet for mitt liv som jeg hadde planlagt. Det kjentes godt. Det hadde imidlertid kostet å være flink pike, uten å ville kjenne på konsekvensene.
Symptomer som ble oversett
Gjennom mange år hadde jeg vært plaget av både fysiske og psykiske stress- symptomer, som jeg overså etter beste evne. Både kropp og sjel fortalte meg på ulike måter at jeg burde roe ned, men jeg ville ikke høre.
Jeg stresset meg gjennom eksamen etter eksamen. Jeg mister 80% av håret i en krevende eksamensperiode. Jeg fikk alle mulige infeksjoner; forkjølelser, streptokokker, vannkopper, brennkopper og lungebetennelse flere ganger i året. Jeg fikk akutte ryggplager. Jeg hadde problemer med å sovne, våknet midt på natten og fikk ikke sove mer. Jeg mistet matlysten og klarte ikke få i meg mat. Jeg fikk problemer med å konsentrere meg.
Etter hvert begynte jeg å bekymre meg for neste prosjekt. Jeg var usikker på om jeg hadde det som krevdes for å levere i ny rolle. Jeg var ikke komfortabel med salgsdelen av min rolle. Jeg kjente at jeg var trett av livet som konsulent. Trett av å bytte prosjekt, kunder og kolleger. Jeg måtte sykemeldes i kortere perioder for å hente meg inn igjen. Så snart jeg var på beina igjen, fortsatte jeg å leve mitt liv som før. Jeg stoppet ikke opp og spurte hva det var kropp og sjel forsøkte å fortelle meg.
Jeg stoppet ikke opp og spurte hva det var kropp og sjel forsøkte å fortelle meg
Da jeg kom tilbake til jobb etter den siste permisjonen, var planen å nyte livet og det jeg hadde oppnådd. Det skjedde ikke. Ettersom jeg ikke hadde lyttet til hva kroppen forsøkte å si til meg, begynte den å skrike til meg. Jeg opplevde skremmende anfall av panikkangst. Jeg fikk en svært alvorlig lungebetennelse og var innlagt på sykehus i flere uker. Deretter fulgte en alvorlig prolaps som gjorde meg sengeliggende i flere måneder. I denne perioden kom depresjonen snikende. Til tross for dette, forsøkte jeg allikevel å gå på jobb. Etter hvert var det ikke mer å hente og jeg måtte kaste inn håndkleet.
Totalt utbrent
Utbrenthetsfasen var et langt mareritt som varte over ett år. I mange, mange måneder kunne jeg ikke håndtere lyd, lys eller bevegelser. Jeg klarte ikke å fokusere eller prosessere informasjon. Jeg klarte ikke spise, sove eller gråte. Jeg var totalt utslitt. Det å lage seg en frokostblanding kjentes ut som å lage en femretters middag. Det å ta en dusj var overveldende. Jeg skulle hente barna i barnehagen, men klarte ikke å gå ut av bilen og måtte bare kjøre hjem igjen. Jeg kunne ikke ha noen avtaler, fordi jeg ikke klarte å ha noen forventninger.
Jeg skammet meg veldig og slet lenge med å akseptere at dette hadde skjedd meg. Jeg kjent meg som en eneste reklamasjon og var helt sikker på at jeg kom til å bli ufør og aldri jobbe igjen.
Hvordan bygde jeg opp mitt liv igjen?
Veien tilbake til livet var en veldig lang, uforutsigbar og ensom reise. Det var vanskelig for mine kjære å forstå hva jeg gikk gjennom. Jeg visste heller ikke om veien jeg var på ville lede tilbake til livet jeg ønsker. Dette var det som hjalp meg:
En omsorgsfull familie
Jeg er veldig heldig og hadde en snill og omsorgsfull familie som hjalp oss med barna og våre daglige rutiner som en familie. Jeg stod alltid opp med barna om morgenen for å få dem klar til barnehage. Så gikk jeg til sengs og sov for det meste av dagen. På ettermiddagen stod jeg opp, spiste middag med familien og lå i sofaen inntil barna mens de så på barnetv. Jeg la meg så sammen med barna klokken 19.30. Hver dag. Uke etter uke. Måned etter måned. Min mann var enestående og bar meg gjennom det hele. Det er ingen selvfølge.
Kognitiv terapi
Det ble tidlig klart for meg at jeg trengte profesjonell hjelp til å komme gjennom dette. Jeg var heldig og fant en psykolog etter kort tid. Som den konsulenten jeg var, kom jeg med en plan til psykologen og regnet med at dette fikset vi på noen uker. «Det er nok ikke helt slik dette fungerer», sa psykologen. Han fikk rett.
Psykologen hjalp meg med å forandre mine perspektiver og senke mine forventninger til meg selv. Jeg måtte på en måte start på nytt og stille meg fundamentale spørsmål som: Hva er viktig for meg? Hva slags liv vil jeg ha? Hva vil jeg at mine kjære skal si om meg når jeg er borte?
Jeg måtte øve på å ikke være perfekt og gjøre feil. Kjenne på at det ikke var farlig. Jeg fikk blant annet i oppdrag å sende mine barn i barnehagen med hvite sausflekker på genseren. Det gjorde direkte vondt. Hva ville alle tenke om meg som mor? Jeg fikk beskjed om å ikke rydde huset etter at barna hadde lekt, men la lekene ligge strødd og tenke på hvor morsomt de hadde hatt sted, i stedet for å definere det som rot. Jeg fikk i oppgave å gå i barnehagen i pysjamas og tenkte at det gikk helt greit, helt til jeg hørte minstemann si høyt i det jeg var på vei ut døren: «Mamma har på pysj i dag». Noe av dette var veldig vanskelig, men ingen døde. Ungene brydde seg ikke.
Jeg fikk i oppgave å lage en liste over alle forventningene folk hadde til meg. Alt jeg skulle gjøre og alt jeg skulle være for andre. Listen ble så lang at psykologen sa: «Wenche, hvis du skal gjøre alt dette, må du ansette minst 3 personer». Det satte ting i perspektiv. Jeg måtte øve på å gjøre feil og kjenne på at det ikke var farlig, og ikke minst, at det gjorde meg ikke noe lykkeligere. Jeg måtte lære å akseptere at jeg var god nok slik jeg var som menneske, og ikke basert på mine prestasjoner.
Søvn
Jeg måtte få medisiner for å sove. Jeg sov så mye som jeg kunne. 14 timer i døgnet i mange måneder. Nok søvn ble helt kritisk for meg for å ta vare på min psykiske helse.
Gråt
Jeg klarte ikke å gråte. Jeg tenkte at om jeg starter, så klarer jeg ikke slutte. En kveld begynte jeg plutselig å gråte. Jeg ringte gledestrålende til min mor og fortalte at «æ skrik». Det var fantastisk. Jeg gråt mer eller mindre sammenhengende i ca 3 måneder. Jeg gråt fordi jeg var redd, trist, glad eller fordi noe var så vakkert. Jeg gråt for alt som hadde vært vanskelig i livet. Jeg gråt overalt. Det var så uendelig befriende. Vi slutter ofte å gråte som voksne, jeg anbefaler virkelig folk å gråte mer. Det letter på trykket og bidrar til at vi ikke blir gående å lagre ting inni oss.
Yoga
Hjertet mitt mitt banket så hardt at jeg ofte gikk rundt og holdt håndflaten på brystet for å roe det ned. Det varte døgnet rundt i flere måneder og var veldig slitsomt. Du ligger i sengen og det kjennes ut som om du er i livsfare. Dermed fant jeg ut at jeg skulle prøve yoga. Jeg lærte å puste igjen. Jeg klarte å finne roen igjen.
Gode drømmer
Da ting ble bedre, begynte jeg å ha veldig positive (og rare) drømmer. Jeg drømte flere ganger at jeg var den eneste personen i verden som kunne fly. Jeg var unik og elsket. Det var klart at selvtilliten min var bedre.
Tilbake til jobb
Etter ca. 18 måneder var jeg klar til å starte arbeidet mitt med å komme tilbake til jobb. Det var klart for meg at jeg måtte forlate konsulentlivet og få mer kontroll over arbeidssituasjonen min. Jeg fikk en ny rolle som HR (Human Resources / Personal) -leder for en avdeling på ca. 100 medarbeidere.
På dette tidspunktet snakket vi ikke om mental helse på jobben. Folk som opplevde å brenne ut, forlot selskapet i stillhet og ble aldri snakket om. Jeg bestemte meg for å være åpen om min erfaring fra dag 1. Jeg fortalte mine ledere om hva jeg hadde vært gjennom og om hvilken ressurs de nå fikk. En ressurs det var knyttet usikkerhet til. En ressurs som muligens ikke ville være en stabil ressurs. Men også en ressurs som hadde med seg en viktig livserfaring inn i jobben som HR-leder. Jeg så at de opplevde det som ubehagelig å høre historien min. Blikket ble flakkende og samtalen ble ofte vridd over på noe annet.
Jeg så at de opplevde det som ubehagelig å høre historien min
Jeg fortsatte imidlertid å snakke om det. Til alle som ville høre. Til tider, for å provosere. En dag jeg måtte gå tidlig, sa (ropte) jeg altfor høyt, «Jeg skal til PSYKOLOGEN«. Jeg kunne se ubehaget bre seg utover kontorlandskapet.
Hvordan har jeg brukt min erfaring?
Etter hvert som jeg delte min historie, forstod jeg at jeg ikke var den eneste som hadde opplevd dette. Men så lenge ingen var åpne om det, var det ikke lett å ta tak i dette fra ledelsens side. Psykisk helse var (også) den gang et tabubelagt tema.
Jeg forstod at dette var min mulighet til å bruke min erfaring på en positiv måte på min egen arbeidsplass. Ved å ta grep kunne vi bidra til at andre ikke opplevde det samme.
Ledelsen var med fra dag 1 og psykisk helse ble satt i fokus. Som en start, publiserte jeg min utbrenthets-historie i vårt interne magasin hvor vi profilerer alle våre suksess-historier. Dette ble gjennombruddet vi trengte. Omkring 20 personer kom ut til meg og sa: «Jeg har også vært der, men det er fint om du kan fronte det».
Dette måtte vi gjøre noe med. Vi kunne ikke ha en arbeidsplass hvor vi ikke kunne snakke om dette. Dermed fokuserte jeg på å få på plass de tingene som ikke var der da jeg møtte veggen. Vi fikk på plass et lavterskeltilbud med tilgang til psykologer for alle ansatte. Vi gjennomgikk våre rutiner og fikk på plass en mer strukturert oppfølging under langtidssykemelding. Vi gjennomførte opplæring i psykisk helse for våre ledere. Vi fikk på plass kurs i stressmestring for alle ansatte. Jeg holdt foredrag om min historie til alle ledere og medarbeidere på min arbeidsplass. Etter hvert ble det også foredrag for flere av våre kunder.
Det at jeg stod frem med min historie trigget organisasjonen. Jeg erfarte en arbeidsplass som var både modig og handlingsorientert. Vi har gjennom årene økt vår bevissthet rundt mental helse. Stress og utbrenthet er den største helserisikoen på arbeidsplasser som preges av en sterk leveranse- og prestasjonskultur. Vi har mange unge mennesker som er sultne etter å vise hva de kan, samtidig som de ofte ikke kjenner sine egne grenser. Det er kritisk at vi klarer å stoppe opp på symptomnivå og stille oss selv noen grunnleggende spørsmål om hva det er vår kropp og sjel forsøker å fortelle oss.
Jeg tenkte ofte at jeg skulle ønske at noen hadde stoppet meg før det var for sent. Det var ledere som ikke ville se, men fokuserte på leveransene. Det var ledere som ikke turte å se, fordi de var redde for å trå meg for nære, og det var ledere som ikke visste hva de skulle se etter. Men hvordan skulle andre stoppet meg, når jeg ikke en gang klarte det selv. Hvordan skulle andre vite hvor mine grenser gikk, når jeg ikke visste det selv?
Vi skal jobbe i mange år. Dermed må vi tenke langsiktig og være bærekraftige. Ta vare på oss selv. Ikke bruke opp alt kruttet mellom 30 og 40. Ingen får en heltemedalje for å brenne ut. Det er et tap for alle; for våre medarbeidere, for våre familier, for arbeidsgiver og for samfunnet.
Hva har jeg lært?
Jeg har ofte spurt meg selv hvorfor dette skjedde med akkurat meg? Når jeg ser tilbake, ser jeg det tydeligere. Jeg var så fokusert på å «please» alle andre, at jeg mistet meg selv. Jeg var så redd for ikke å være god nok, at jeg jobbet meg i hjel og prøvde å være en annen. I det øyeblikket jeg våget å være meg selv, i all min prakt og utilstrekkelighet, og i det øyeblikk jeg aksepterte at jeg er god nok slik jeg er, tok livet mitt en fantastisk vending.
Opp av asken, fant jeg min mening i livet. Hvorfor jeg er her. Hva jeg skal bruke mitt liv til. Hvilke spor jeg skal sette etter meg.
Det handlet aldri om en flott universitetsgrad, en flott karriere, et flott hus, en vellykket fasade og den evige jakten etter det perfekte. Det handler om noe mye viktigere enn det. Det handler om tørre å være seg selv fullt og helt. Det handler om å akseptere at vi er gode nok akkurat slik vi er. Det handler om å se det gode i hvert enkelt menneske. Det handler om å få frem det beste i hvert enkelt menneske. Det handler om å senke skuldrene og leve livet til fulle. Det handler om å samle på gode øyeblikk, ikke ting.
Sånn sett, var min utbrenthet en velsignelse i forkledning.
Wenche Fredriksen har tidligere fortalt denne historien på sin blogg. Les her. I januar 2019 gjestet hun også podkasten Pia og Psyken, hør programmet her.