Forfatter: Rachel Whitfield
Andre lenker:
Rachel Whitfield på The Long Covid Podcast
Rachel Whitfield på Harry Bobys Youtube-kanal, Recovery from Long Covid
Men det var ikke et mirakel, selv om jeg må klype meg selv i armen nå og da og kan føle meg helt overveldet over det som har skjedd.
La meg ta deg med tilbake til desember 2021. Jeg testet positivt for covid-19. Sykdomsgraden var mild, det føltes som jeg hadde en litt hard influensa. Jeg slapp unna en del av de klassiske covid-symptomene, men jeg fikk en helt forferdelig hjernetåke og utmattelse. Jeg ble frisk til jul og begynte å trene og arbeide igjen.
En syklus av stadige krasj
I starten av januar kom det store krasjet. Jeg klarte knapt å tenke og fungerte ikke. Det skremte livskiten av meg, men etter en uke var jeg fin igjen. Og så krasjet jeg igjen og kom meg igjen, og krasjet igjen og kom meg igjen, samme syklus igjen og igjen. Hver gang jeg krasjet ble jeg verre, og de gode periodene ble kortere. Det var den mest skremmende sykdommen jeg noen gang hadde opplevd. Så forringende!
Hver gang jeg krasjet ble jeg verre, og de gode periodene ble kortere
Jeg tenker at jeg ble syk i en periode da jeg både trent mye og jobbet hardt, og når jeg fikk viruset på toppen, ble det mer enn kroppen taklet. Jeg har møtt mange mennesker med lignende personligheter og historier i ettertid.
Jeg oppsøkte fastlegen min, og blodprøvene var normale. Det var ikke noe feil med meg.
Pause
I midten av februar innså jeg at jeg trengte pause. De fantastiske vennene mine tok datteren min til skolen, søsteren hennes reiste ned og så til henne, og kjæresten min måtte gjøre rent og lage mat til meg. Jeg tok meg fri fra jobb i en måned, og vennene mine hjalp meg med rabattkuponger på mat. Jeg bare fungerte ikke. Jeg drev nok den stakkars moren min fra vettet, da jeg ringte henne dag etter dag og var like fortvilet.
Det var da jeg bestemte meg for å hvile. Jeg hvilte som jeg aldri har hvilt før, og jeg tror fremdeles det var det riktige å gjøre på det stadiet jeg befant meg på da. Og ikke bare fysisk hvile, men emosjonell hvile også. Jeg delegerte bort alt jeg kunne.
Jeg ble fortalt jeg hadde fått “long covid”, og symptomene var de samme som ved ME/CFS. Jeg slet med forkrøplende utmattelse, hadde «covid-tær», problemer med å svelge, brennende ryggsmerter, angst, forstyrret temperaturregulering, følte meg tett i brystet, og pusten var helt feil.
Aktivitetsavpasning og skjeer
I løpet av mars og april ble jeg sakte bedre. Svært sakte. Jeg kom meg knapt ut av huset i løpet av mars. Det var skikkelig tøft, og innimellom var jeg så langt nede at jeg bare ville gi opp. Å komme gjennom dette er det vanskeligste jeg noen gang har gjort.
Innimellom var jeg så langt nede at jeg bare ville gi opp
Da jeg endelig begynte å bli bedre, var rådet jeg fikk fra ekspertene at aktivitetsavpasning var den eneste måten jeg kunne bli helt frisk på. Jeg ble introdusert for noe kalt «skjeteorien» (at man har et visst antall «skjeer» med energi til rådighet, og at disse må rasjoneres nøye, oversetters anm.). Den medførte å bygge opp aktivitetsnivået så sakte, at man for eksempel gikk ett minutt lenger hver uke – men bare annenhver dag, for å være sikker på at man ikke reagerte negativt på den økte aktiviteten, og ikke på dager med økning i annen aktivitet. Og jeg ble bedre, men det gikk fryktelig sakte, og jeg var redd.
Jeg ble fortalt at jeg sannsynligvis aldri kunne løpe igjen og at det ville ta to år å bli mye bedre, men kanskje aldri helt frisk
Jeg ble fortalt at jeg sannsynligvis aldri kunne løpe igjen og at det ville ta to år å bli mye bedre, men kanskje aldri helt frisk. Jeg leste bøker. Jeg snakket med eksperter. Alle sa det samme, og jeg trodde dem. Jeg gav til og med andre de samme rådene, og trodde jeg hjalp dem. Nå innser jeg at det ikke alltid var tilfelle.
Søvnproblemer
Jeg hadde store problemer med å sove og ble fortalt at det ikke var bra, siden det ville gjøre meg verre, noe som selvfølgelig gjorde det enda vanskeligere å sove. Etter å ha kjempet imot og prøvd alle mulige midler, som enten ikke virket eller gjorde situasjonen enda verre, landet jeg på å bare akseptere at det var sånn det var. Og ironisk nok var det det som skulle til. Siden har jeg sovet bedre enn noen gang.
Fra den lyse siden
Alt var ikke bare fælt. Jeg fant en fantastisk yoga-gruppa for folk som slet med ettervirkninger av covid-19, kjøpte boblebad, leste masse og mediterte. En av tingene som jeg er overbevist om tidlig dro meg i retning av bedring, er erkjennelsen om at hodet og kroppen henger sammen. Jeg feiret alt jeg lyktes med, prøvde å fokusere på det jeg klarte å gjøre og sa til meg selv at jeg kom til å bli frisk. Jeg leste om folk som var blitt friske og unngikk sosiale medier. Jeg fant ting å sette pris på også når jeg måtte ta det rolig.
Jeg har tatt med meg videre noen av disse nye hobbyene. Jeg tror jeg er blitt mer bevisst på å leve et saktere, mer omtenksomt liv, og jeg har funnet noen nye venner også.
Et mønster
Over tid la jeg merke til noen helt bestemte mønstre: Jeg krasjet rett før jeg skulle ta fatt på den store oppgaven på jobben. Jeg følte meg bedre da jeg avlyste. Og hvis jeg trodde jeg hadde gjort for mye, krasjet jeg, vanligvis 24 timer senere, og med de samme symptomene i samme rekkefølge hver gang. Etter som flere og flere prøver viste at alt var normalt, begynte jeg å lure på om hjernen min var mer involvert i sykdommen enn jeg først hadde tenkt.
(Jeg trente for å bli NLP-trener trainer (NLP=nevro-lingvistisk programmering) og er godt kjent med viktigheten av koblingene mellom kropp og sinn. Jeg har dog aldri tjent penger på dette. Jeg driver med kurs for ledere i organisasjoner og bruker noen av prinsippene fra NLP der, men dette har ikke noe å gjøre med long covid eller ME/CFS-pasienter eller lignende).
Det som endret alt
I mai 2021 tok jeg et tredagers kurs i Lightning Process. Det endret alt. På kurset lærte jeg flere teorier om tilstanden, hva som hadde forårsaket den og hva det var som holdt meg tilbake. Jeg lærte en rekke verktøy for å kjenne igjen hvor jeg har kontroll og hvor og hvordan jeg kan ta ulike valg som til syvende og sist lar kroppen min bli frisk igjen. Jeg jobbet med oppfatningene jeg hadde om tilstanden min, og fremfor alt lærte jeg å ta vare på meg selv.
Og så ville hjernen min fortolke disse inntrykkene, bli enda reddere, generere enda flere symptomer og ri den onde sirkelen til jeg til slutt krasjet.
Det jeg innså hadde skjedd, var at jeg hadde lært opp hjernen min til å tro jeg var så avhengig av å aktivitetsavpasse, at hvis jeg for eksempel hadde gått i ti minutter når jeg egentlig bare skulle gått i ni, ble jeg urolig, og dette forsterket symptomene og fikk ryggen min til å brenne og halsen til å snøre seg sammen, så det kjentes ut som jeg ble kvalt. Og så ville hjernen min fortolke disse inntrykkene, bli enda reddere, generere enda flere symptomer og ri den onde sirkelen til jeg til slutt krasjet. Krasjene var drevet fram av min egen hjerne, som følge av frykten for det mange eksperter hadde fortalt meg og minnene om tidligere krasj.
En test
Etter kurset, kom jeg fram til at måtte ha tiltro nok til teorien til å teste den ut. Jeg satte meg på sykkelen. Jeg syklet i 20 minutter, pulsen gikk opp til 150 (jeg hadde blitt rådet til å holde den under 100), og 24 timer senere ble jeg urolig, noe som genererte flere symptomer, som igjen førte til mer redsel, men jeg klarte å roe meg selv ned, siden jeg nå hadde skjønt sammenhengen. Det var et skikkelig trossprang, siden jeg hadde trodd helt andre ting så lenge.
Jeg klarte å roe meg selv ned, siden jeg nå hadde skjønt sammenhengen
Etter det har jeg syklet nesten hver dag, og jeg løper tre dager i uka. Jeg satte meg som mål at jeg skulle løpe 16 kilometer i juli og halvmaraton i august. Og det klarte jeg. Jeg sykler også lengre distanser, gjør en del styrketrening, løfter vekter, driver høyintensiv intervalltrening og har fortsatt med yoga.
Jeg arbeider fullt igjen, får datteren min til og fra skolen hver dag, og jeg setter generelt mer pris på livet enn jeg gjorde før.
Absolutt ekte
Jeg blir ofte spurt om dette betyr at sykdommen er innbilt, og svaret på det er nei, for symptomene var absolutt ekte.
Jeg var i «kjemp eller flykt»-modus, og på et tidspunkt ble det så ille at jeg hyperventilerte og måtte ha hjelp fra en personlig trener for å klare å puste normalt igjen. Det er en annen ting jeg vil anbefale dem som sliter med «long covid». Jeg brukte Kelly Mitchell, som var utrolig.
Koblingen mellom kropp og sinn gjorde at bekymringene mine forsterket reelle fysiologiske symptomer, og dette tappet meg bokstavelig talt for all energi og resulterte i total utmattelse. Jeg lærte meg å påvirke disse symptomene og gjøre endringene som skulle til for at jeg skulle føle meg helt fantastisk – sånn som jeg gjør nå!
Denne historien ble først publisert på Rachels blog.