Forfatter: Kristin Barmala Woldsund
Før jeg ble syk jobbet jeg som lærer og levde et aktivt liv med tre små barn som skulle følges opp. Jeg brukte alltid mye krefter på jobb, fordi jeg følte at jeg måtte gjøre en god jobb for at elevene mine skulle ha det bra. Jeg strakk meg nok litt langt i forhold til hva jeg hva utdannet til, og hva jeg var komfortabel med, i forhold til elever som trengte støtte og veiledning. Jobben var med meg hele døgnet. I tillegg var det en krevende tid med små barn. Jeg var hjemme i permisjon deltid, samtidig som jeg jobbet deltid. Barna sov ikke om natten og det var en slitsom tid.
Året 2019 startet med at jeg fikk influensa, noe som var en ny opplevelse for meg.
Året 2019 startet med at jeg fikk influensa, noe som var en ny opplevelse for meg. Jeg var aldri syk og hadde veldig god helse. Jeg ble frisk igjen, men tålte mindre enn før. Hvis det var noe ekstra på jobb, måtte jeg bruke hele helgen på å hvile. Etter påske fikk jeg feber flere ganger og en dag klarte jeg plutselig ikke å komme meg opp av sengen, uten å besvime. Jeg var helt slått ut med feber og etter hvert vondt i halsen. Til slutt tok mannen min meg med til legevakten for å finne ut hva som var galt. Legen på vakt testet meg for kyssesyken, selv om det ikke er vanlig å få når man er over 30 år. Testen var positiv og jeg ble lettet. Endelig visste vi hva som var galt med meg.
Jeg var veldig dårlig den sommeren, med feber, kvalme, hodepine og halsbetennelse. Men i slutten av juli var alle verdiene normale og halsbetennelse og feber hadde gått over. Nå var kroppen klar for å bli frisk igjen. Men det skjedde ikke. Jeg orket ingenting. Kroppen var helt utmattet, og jeg var kvalm og hadde hodepine. Hvis jeg presset meg litt ekstra en dag ble jeg sengeliggende flere dager.
Høsten ble veldig tøff. Jeg hadde tre barn som trengte mammaen sin. To på skolen og en i barnehage. Jeg merket at barna var lei seg og sinte fordi jeg ikke orket å være sammen med dem. Det var så utrolig vondt for mammahjertet. Jeg brukte all min energi på å organisere dagene, med barnevakt og besøk, slik at barna mine skulle ha noen å være sammen med, og slippe å tenke på sin syke mor. Jeg var mye plaget med vonde tanker i tillegg til alle symptomene mine. Jeg klarte ikke å sove om natta og var utslitt på dagen. Mannen min måtte lage mat til meg, vaske håret mitt, trøste meg og ta seg av alt med barn og hjem. Det var ikke til å holde ut.
Høsten var ille, men vinteren ble verre. I slutten av november gikk jeg på en skikkelig smell, da mannen min var syk en helg. Og jeg kom meg ikke opp igjen. Jeg måtte ligge på et mørkt rom og klarte ingen ting. Dagene var som en mørk sky. Jeg klarte så vidt to timer på juleaften, for at barna skulle få en god opplevelse, før jeg kollapset igjen. Jeg skjønte at jeg måtte utredes mer, for å få bekreftet det jeg trodde jeg hadde, nemlig ME. Fastlegen min satte i gang utredningen og kunne bekrefte at jeg hadde rett.
Jeg orket ikke tanken på et liv liggende på et rom for å samle krefter til å være litt med barna, for så å legge meg igjen.
Selv om jeg var sikker på at jeg hadde ME, var det som et slag i magen å få diagnosen. Jeg orket ikke tanken på et liv liggende på et rom for å samle krefter til å være litt med barna, for så å legge meg igjen. Jeg orket ikke tanken på at barna mine skulle vokse opp uten en tilstedeværende mor, det var for smertefullt til å bære. Jeg orket ikke tanken på å leve mer, rett og slett. Jeg var villig til å gi alt jeg hadde eide, bare jeg kunne bli frisk igjen.
Jeg hadde hørt om Lightning Process, men hadde liten tro på at jeg kunne “tenke meg frisk”. Jeg var jo alvorlig fysisk syk. Men så fortalte legen min at noen av hans pasienter hadde vært på LP (selv om det egentlig ikke er lov). Og svigermor fortalte om noen hun visste som hadde vært på det og blitt frisk. Så jeg begynte å lese meg opp på dette og fant mange suksess historier på Recovery Norge, og det ga meg håp. I alle historiene jeg leste så var folk blitt friske ved å gjøre ting annerledes, istedenfor å ta medisiner. Da tenkte jeg at det kanskje var noe jeg selv kunne endre på for å bli frisk. Det var også historier av folk som hadde vært dårlig mye lengre enn meg og som var blitt friske etter LP kurs. Dette gav meg mer håp og jeg bestemte meg for at jeg måtte prøve dette – det var min eneste sjanse til å bli frisk, for det fantes ingen medisin. Jeg ville ikke bli en av de som ventet i 10 år med å prøve. Jeg ville bli frisk nå! Jeg orket ikke mer!
Jeg meldte meg på kurs og leste «Vekk meg når det er over». Jeg sa til barna mine at nå skal jeg reise vekk for å prøve å bli frisk. Etter første dag på kurs tok jeg offentlig transport, jeg dro på restaurant og gikk en lang tur. Det var helt utrolig – jeg som knapt hadde kommet meg ut av senga eller sofaen. Jeg jobbet knallhardt mot tankene mine som stadig fortalte meg at jeg var for syk til å klare dette. Men jeg gjorde ting likevel – alt jeg hadde lyst til. Da jeg kom hjem stengte Norge ned pga korona og det ble hjemmeskole og full aktivitet med barna hele dagen. Barna behandlet meg som frisk fra dag 1.
Utover våren ble det skiturer, fjellturer, masse bading, trening og familietid. Hele sommerferien klarte jeg stort sett alene med tre barn, for mannen min måtte jobbe. Når skolen startet begynte jeg å jobbe igjen som lærer, deltid. Tenk at jeg har klart alt dette! Jeg bruker fremdeles teknikkene som jeg lærte på LP-kurset, men det er mye enklere nå enn i begynnelsen. Tenk at hjernen vår er skrudd sammen på en så fantastisk måte, at vi kan endre vår fysiske helse med tankens kraft. Nye tankeprosesser har blitt automatisert, og jeg har lært at hvis jeg har en dårlig dag, så går det over. Livet mitt har blitt annerledes enn før. Jeg forstår meg selv bedre som person, jeg forstår bedre andre mennesker. Jeg kjenner igjen når jeg er stresset, og da må jeg forandre på noe, så jeg ikke blir så stresset, for det er ikke bra for meg. Jeg prioriterer annerledes – jeg tar vare på meg selv, så jeg kan være der for familien min. Å jobbe fullt er ikke så viktig, selv om jeg liker jobben min godt, men helsen kommer først, og det innebærer nå mer tid med våre små barn, mann og venner, og det å ha tid til å gå på tur. Jeg vil leve livet mitt, sammen med de jeg er glad i, og det kan jeg nå. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har fått livet tilbake.
