Forfatter: Sigrid Alice Jacobsen
Livet mitt ble snudd på hodet i 2004. Da hadde jeg jobbet som lærer noen få år, men følte på et veldig stress i jobben. Jeg hadde lite grenser for meg selv, energien var høy og ambisjonene store. Men uansett hvor sliten jeg var etter stappfulle dager, våknet jeg alltid med nyladede batterier. Jeg visste ikke at det var noe som snart skulle ta slutt.
Jeg var en aktiv og livlig person, hadde flere jobber og var engasjert på fritiden i menigheten jeg var med i. Ca et halvt år før jeg ble syk, opplevde jeg en livskrise i form av en brutt forlovelse. ME-tilstanden min ble utløst av en halsinfeksjon. Jeg fikk også påvist hos legen at jeg hadde hatt kyssesyke og toxoplasmose, usikkert når, ellers var alle blodprøver fine.
Jeg kjenner at dette er en fysisk sykdom
Da jeg fikk ME og måtte flytte hjem til mamma, husker jeg at jeg sa til henne at jeg kjente veldig tydelig at dette var en fysisk sykdom. Noe var ikke som det skulle inni kroppen fysisk, det var som om noe ukjent hadde tatt over og gjorde at den levde sitt eget liv. Symptomene som influensafølelse, smerter, verking, tungt og tåkete hode og en altomfattende utmattelse gikk ikke over ved hvile. Jeg følte ikke at det var en psykisk tilstand. Jeg var kjempemotivert for å bli frisk. Alt jeg ville var å komme tilbake i full jobb. Jeg følte meg veldig verdiløs når jeg ikke lenger klarte de enkleste ting.
Selv om jeg opplevde ME som helt fysisk, påvirket det meg også veldig psykisk selvfølgelig. Opplevelsen av at kroppen hadde streiket på ubestemt tid, gjorde at jeg følte jeg hadde mistet livet mitt. Jeg ble veldig lei meg og redd for den uforutsigbare skumle sykdommen ME. Jeg leste at den var kronisk, og det var dårlige prognoser for å bli frisk. Jeg begynte å tvile på alt med kroppen, fryktet at sykdommen aldri ville gå over og syntes at symptomene var ubehagelige, skumle og veldig vonde. Jeg forsto ikke hva som hadde skjedd med meg!
Veien tilbake
De første årene jeg var syk, prøvde jeg ut akupunktur, kostholdsendring (som bedret verkingen i muskler og ledd en del) og masse ulike vitamin- og mineraltilskudd, urter etc. Det hjalp ikke så mye.
Etter noen år prøvde jeg også EFT-terapi. EFT står for emosjonell frigjøringsteknikk, og består av banking på akupunktur-punkter mens man er i kontakt med en følelse eller fysisk smerte. Vi fokuserte både på underliggende følelser og mine fysiske nakkeproblemer. Det skal nevnes at jeg fikk en nakkesleng da jeg var 19 år, men hadde ingen etterplager fra det før nakkeproblemene ble utløst noen måneder etter jeg fikk ME. Jeg fikk noe mer kapasitet og litt bedre nakke etter mange timer med EFT-terapi, men følte fortsatt at sykdommen hang veldig i.
Tross denne tilstanden møtte jeg han jeg giftet med, og de neste årene fikk vi to barn. Jeg opplevde en ny mening med livet, og klarte det mest nødvendige med barna ved hjelp av mannen, selv om jeg etter barn nummer to måtte få avlastning fra kommunen på det verste. Selv om jeg syntes det var veldig slitsomt, var det også givende å ha fått sin egen familie. Jeg hvilte mens de var i barnehage / på skole, og klarte å lage middag og være en del med dem, selv om jeg hadde mye smerter og sleit meg gjennom dagene.
Ni år etter jeg var blitt syk, kom jeg borti en selvhealings-teknikk som kalles Healing Koden. Det er påvist via HRV-tester at den roer det autonome nervesystemet. I løpet av seks måneder med denne øvelsen noen minutter daglig, kjente jeg at noe dypt nedi kroppen begynte å fungere bedre. For første gang fikk jeg overskudd til å gjøre noe mer enn det nødvendige i hus og hjem, og jeg begynte på en deltidsutdanning innenfor Naturmedisinsk Aromaterapi. De eteriske oljene kjente jeg også var støttende for både immunsystemet og helsa generelt. Likevel var jeg langt fra frisk, jeg ble fort utmattet, og stresset i kroppen ble fort trigget. Jeg brukte verktøyene jeg hadde lært for alt det var verdt, for å roe systemet.
Etter hvert begynte jeg å gi noen behandlinger hjemmefra, og jeg likte roen og den gode tiden jeg hadde til en og en person jeg ga aromaterapi. Det var en enorm mestring, og jeg følte at jeg endelig var på vei tilbake til livet. Det ga meg stor motivasjon. Men jeg var fortsatt sensitiv for stress og press, og kapasiteten var veldig begrenset.
Årene etter begynte jeg å dykke enda dypere ned i kroppen og årsakene til mitt indre stress. Jeg tok flere kurs i tillegg til en Coaching-utdannelse. Jeg forsto at kroppen bar på en mengde ubearbeidede følelser og spenninger knyttet til tidligere belastninger i livet. Noe var også arvet. Jeg fikk hjelp til å begynne å løse opp i dette, både ved hjelp av tapping (EFT / TFT) og kroppsorienterte metoder.
Jo mer jeg kom i kontakt med kroppen, jo bedre forsto jeg prinsippet i hvordan løse spenninger og uforløst lagret stress. Jeg lærte å forløse følelser ved faktisk å slippe de helt til, føle de fullt og helt nedi kroppen og tørre å være med dem. Jeg utvidet kapasiteten min til å romme det som kroppen hadde holdt nede for meg. Det gjorde at stressresponsene fight/flight/freeze ikke ble aktivert så raskt som før. Jeg hadde mer kapasitet til «å stå i det», og jeg fikk gradvis løst opp i rotårsaker til at systemet mitt ble så fort trigget av stress.
Etter hvert utviklet jeg meg videre i energiarbeid, som jeg også opplevde at satte meg enda mer i kontakt med den spirituelle delen av meg, eller intuisjon, sjel og ånd om du vil. Jeg tror vi som mennesker er en stor helhet av alle disse nivåene, og jeg personlig trenger å ha med alle disse aspektene for å leve i tråd med meg selv. Jeg opplever også at da er jeg i kontakt med en livskraft dypt inni meg.
Gjennom alt dette ble de underbevisste spenningene i kroppen færre, og det gjorde nervesystemet mitt mer balansert. Immunsystemet ble bedre, og jeg ble sjeldnere syk av andre ting også.
Jeg lærte også å stole mer og mer på meg selv og det jeg kjente inni meg fra intuisjon og hjerte. Jeg tok altså meg selv mer og mer på alvor.
Cirka midtveis i årene jeg har beskrevet med utvikling og utdanning kom jeg også til en viktig skillevei i livet, hvor jeg kjente at jeg trengte å ta noen store og dramatiske livsvalg. Jeg sto i en god del stress i miljøet rundt meg, og jeg merket at for å fortsette tilfriskningen min, både i meg selv som sjel og menneske, men også fysisk, måtte det skje noen endringer. Jeg valgte å skille meg fra far til våre to barn, og jeg forlot en kristen menighet med et sammensveiset nettverk, hvor jeg hadde vært med hele livet.
Tiden etterpå
Selv om endringen var svært tøff der og da, og det tok tid å bearbeide alt, føltes det riktig i kropp og sjel. Det gjorde at premissene for ytterligere bedring av helsa ble bedre, og det ble lettere å skape et godt liv på sikt.
Jeg forsto at jeg hadde strevet mye med å leve etter omverdenens sannheter og forventninger, og at jeg ikke hadde tatt hensyn og forstått viktigheten av å leve i tråd med meg selv. I tillegg hadde jeg levd på en måte som gjorde at jeg var veldig «på» hele tiden. Kroppen hadde vært i beredskap i mange år før jeg faktisk knakk sammen. Alt dette var egentlig ubevisste mønster som jeg ikke tenkte over da jeg var frisk.
I ettertid har jeg fortsatt at mestringsstrategiene hadde jeg brukt for å unngå kritikk, for å unngå å gjøre feil, for å bli elsket og akseptert. De hadde hjulpet meg i en periode i livet, men som voksen bidro de til ekstra mye stress i kroppen og til et nervesystem i beredskap. Til slutt gjorde dette at «begeret ble fullt» og summen av alt ble for mye for systemet mitt.
Jeg innså at selv om helsa var mye bedre enn før, trengte jeg å fortsette å ta tak i bagasjen min. Stressmønstrene mine satt hardt i, og den fysiske nakken var dårlig. Den ble en flaskehals på hvor mye jeg klarte å gjøre. I tillegg trengte jeg å akseptere slik jeg var som menneske. Jeg er høysensitiv, nervesystemet mitt fordøyer inntrykk dypt og trenger tid og ro til det. I tillegg trengte jeg å øve opp min egenkjærlighet, og jeg trengte å lære å stå i trygge relasjoner med egenrespekt og generell respekt.
Alle disse delene var også en del av healingen min. Det var som at mange ulike puslespillbrikker skulle på plass. Gjennom dette arbeidet med meg selv ble jeg gradvis enda friskere og fikk større kapasitet til å stå i alt livet bød på.
Hvordan går det i dag?
I dag jobber jeg gradert i eget firma som coach og terapeut. Jeg opplever det veldig givende å kunne bruke mine erfaringer og kunnskap til å hjelpe andre.
Jeg kan være fysisk aktiv, trene, ri, gå lange turer og danse. Isbading har jeg også begynt med. Naturen er veldig helbredende for meg, og jeg liker å være tett på den. Ikke minst kan jeg engasjere meg med barna i aktiviteter og på turer. Kroppen er fortsatt avhengig av at jeg lever i balanse med meg selv. Hvis jeg blåser i meg selv og lever uten å lytte til mine behov, kan jeg få symptomer tilbake igjen.
I tillegg har jeg også mye å håndtere privat, og jeg er svært takknemlig for at jeg har kapasitet til det og ikke ligger syk og må melde meg ut av det som skjer. Slik jeg ser det, kan friskhet ikke måles bare i tall og prosent. Det å være på beina og stå aktivt i livet har ringvirkninger til både barn, familie og omgangskrets, uten at det kan måles i penger eller arbeidsprosent. Det at jeg er frisk, påvirker jo de rundt meg på en uvurderlig måte, også om jeg ikke har kapasitet til å jobbe like mye som før jeg ble syk.
En vei med humper
Alt i alt har det gått jevnt framover de siste ti årene for meg, men veien har vært humpete og ikke lett hele tiden. Jeg har hatt noen mindre tilbakefall, og ett alvorlig i 2017. Det var da jeg skulle ha arbeidsavklaring, og over flere måneder presset jeg meg for mye og gikk tilbake til mønsteret om å gi alt jeg hadde for en autoritet / arbeidsgiver, og overse egne behov og kapasitet. Jeg kom meg opp igjen ved hjelp av verktøyene jeg hadde lært, men det var en dyrekjøpt lærepenge som igjen viste meg viktigheten av å være sjåfør i eget liv.
Hver gang jeg har hatt et tilbakefall, har det vært en årsak. Jeg har glemt meg selv over tid, eller jeg har ikke møtt og bearbeidet lagret stress i kroppen som har blitt trigget av noe nytt jeg har gjort. For det å utvide aktiviteten sin og ta stadig nye skritt inn i et friskt og funksjonelt liv, kan også trigge stress i kroppen som jeg ikke var klar over var der. Det igjen kan gi symptomer på ME. Det er en utfordrende vei å gå fra å ha vært syk i mange år og «ute av» samfunnet, til å komme mer og mer tilbake til et vanlig liv og fungere i alle utfordringer og aktiviteter på nytt.
Jeg opplevde hvert fall at det å være hjemme og gjøre de vanlige tinga gikk veldig fint etter hvert. Mens å da gå videre ved å gradvis gjøre mer fysisk krevende ting, jobbe, by på seg selv, håndtere utfordringer med barn i oppvekst, skole og aktiviteter, gjorde at jeg møtte mye stress i meg selv på nytt. Jeg hadde heldigvis mange verktøy å bruke, og det var gull verdt.
Ved å ta tak i det som utløste beredskapen i kroppen, og forstå hvorfor, var det ingen uoverkommelige hindringer jeg møtte egentlig. Det hjalp meg i stedet indirekte til å bygge videre opp under et bærekraftig liv.
Så reisen fortsetter, men nå med en mye større bevissthet om kroppen og hvordan alt henger sammen. Jeg ser også tydelig hvordan lagret stress (mesteparten på underbevisst nivå) har bidratt til at mitt nervesystem ble så ubalansert og i alarmberedskap. Jo mere underliggende stress jeg løser opp i, jo mer balansert blir alarmberedskapen i kroppen. Den fyrer ikke av så lett.
Jeg har også jobbet med å erstatte usunne overbevisninger med sunne sannheter. Våre underbevisste overbevisninger, f.eks. følelsen av ikke å være bra nok hvis jeg ikke er på topp for andre, kan sitte dypt og være koblet til tidlige opplevelser i livet. Jeg syns det fungerer best å løse opp i de usunne overbevisningene ved å møte det fra flere vinkler; både ved å bearbeide rotårsakene, og ved å bevisst erstatte tankene her og nå.
Jeg har også fått stor selvrespekt og egenkjærlighet i forhold til før, og jeg føler meg hjemme i egen kropp. Jeg tør å være med det som oppstår i den og møte det med forståelse. Jeg lytter til kroppen når den begynner å si fra, og spiller på lag med den. Den stoler på meg at jeg tar den på alvor, det gjorde den ikke da jeg var syk!
Kapasiteten min er stor i forhold til før, og jeg føler meg frisk fra ME. Selv om jeg har en sensitiv kropp som trenger at jeg setter riktige grenser og gir den omsorg i stress som oppstår. Spesielt kjenner jeg på det nå som jeg er på vei inn i overgangsalderen. Noen symptomer som ligner ME har kommet og gått (utmattelse innimellom, tåkehode, skjørere nervesystem), men jeg merker at det er hormonelt og at det ikke er ME. Symptomene er mye mer av og på, og det er ikke den hengende influensafølelsen som da jeg var syk. Nå kan det å bruke fysiske krefter gjøre meg bedre, i motsetning til før hvor det ga meg verre symptomer etter jeg gjorde noe fysisk.
Men dog, det kreves at jeg tar det roligere enn før jeg kom i denne overgangsfasen. Jeg ser det også som en spennende endring i livet, jeg kan bli enda mer kjent med meg selv og integrere flere aspekter av meg. (Det var veldig krevende første halve året med de nye symptomene da jeg ikke forsto hva som skjedde.)
I dag er jeg ikke redd for sykdommen lenger, for jeg forstår mekanismene i hvordan det kunne bli sånn.
Jeg ser at dype underbevisste ting har vært en stor del av det. For meg som har mange belastninger bak meg i livet, har det vært nødvendig å bruke tid og ta meg selv og kroppen på alvor. Jeg trengte å møte meg selv med kjærlighet og ikke strenghet. Jeg opplever at jeg har blitt et helere menneske, hvor kropp og hode spiller på lag. Før lot jeg hodet og viljen styre, nå lytter jeg til hele meg og leder meg selv på en mye bedre måte.
Helt ærlig så kjenner jeg at jeg har fått livet tilbake, som en stor gave. Og jeg har lært enormt mye på veien.
Jeg har skrevet bok om reisen min. Boka heter «Ut i det fri» og ble utgitt i 2022. Der forteller jeg personlig om mange viktige ting jeg har opplevd, og hvordan jeg gikk fra syk til å komme tilbake til livet igjen.
Gaven ME har gitt meg (pakket inn i svært stygt gråpapir), er at jeg har fått et autentisk liv og blitt kjent med meg selv på en mye dypere måte enn jeg gjorde før jeg ble syk. Kanskje gjorde den vonde langvarige opplevelsen av sykdommen (som jeg ikke unner noen egentlig) at jeg lever resten av livet mitt i tråd med den jeg er. Jeg tror hvert fall at jeg nå lever på en rikere måte enn jeg ville gjort om jeg hadde fortsatt bare å være flink og kroppen ikke hadde streika. Jeg er veldig glad for at jeg aldri ga opp håpet om å bli frisk igjen, selv om det var veldig utfordrende i perioder!