Forfatter: Polina Chernomordik
Begynnelsen
Jeg fikk en god jobb da jeg flyttet tilbake, hadde fantastiske kolleger, høy lønn og interessante arbeidsoppgaver. Men det var likevel hardt å finne min plass i samfunnet etter at jeg hadde vært så lenge borte. Selv om jeg hadde gode venner, følte jeg meg ofte ensom og følelsesmessig oppskaket. Jeg bekymret meg også alt for mye over den politiske og økonomiske situasjonen i landet mitt og over de potensielle følgene for livet mitt. Jeg kan snakke åpent om det nå i ettertid, men jeg tror ikke jeg da var fullt oppmerksom på den emosjonelle belastningen som til slutt utløste nevrologiske forandringer i kroppen min. Jeg reiste også mye med fly i 2015, jeg var ofte syk med influensa, og det tok meg alltid lang tid å bli frisk igjen. Nå vet jeg at ensomhet er drepende for immunsystemet. Men på den tiden hadde jeg ingen anelse om det og effektene av stress på kroppen generelt.
Jeg var konstant sliten, øynene brant, det var vanskelig å konsentrere seg om arbeidet, og jeg følte meg generelt skikkelig dritt
I September 2015 kom jeg tilbake til Russland fra ferie i Spania og fikk influensa (igjen!), men denne gangen var det som om det aldri gikk over. I en måned eller to prøvde jeg å ikke tenke for mye på forandringene i meg: Jeg var konstant sliten, øynene brant, det var vanskelig å konsentrere seg om arbeidet, og jeg følte meg generelt skikkelig dritt. Til å begynne med tenkte jeg det ikke var alvorlig og prøvde å fortsette å leve normalt. Men dag for dag ble utmattelsen sterkere, og de andre symptomene ble også verre: Smertene i øynene ble mer intense og kognisjonen sviktet. Nære venner overbeviste meg til slutt om å oppsøke lege.
Den medisinske jakten
Og det er her jakten på en forklaring på helseproblemene starter. Først ut var immunologene – jeg besøkte mange av dem. De fant alle slags immunolgiske problemer med meg, og forskjellige diagnoser fulgte. Mange piller, mange tiltak som ikke gav noen lindring, men bare gjorde alt mer komplisert, siden de bare fikk tankene til å kverne videre. Noe gjorde alltid vondt: Hodet mitt, kroppen min, øynene mine. Jeg begynte å plages med søvnløshet: Enten kunne jeg ikke sovne, eller så våknet jeg konstant. Jeg oppsøkte så mange leger at jeg ikke kan huske alle. Alle slags leger: Nevrologer, kardiologer, terapeuter. Jeg ble undersøkt med MR-scanner og tok masse blodprøver. Jeg prøvde alle slags medisiner og samlet hele spekteret av diagnoser, fra vaskulær dystoni til asteni til kronisk utmattelsessyndrom og en hel rekke andre som i stor grad bare fulgte av kreativiteten og verdenssynet til legene jeg besøkte.
Jeg prøvde alternativer som tradisjonell kinesisk medisin og akupunktur, men ingenting hjalp.
Og samtidig som jeg utforsket det russiske helsevesenet, og brukte enorme summer på det, forsvant det meste av livet mitt med alle dets gleder, og jeg mistet mange venner. I tillegg var det hardt å bære tanken på at jeg ikke kunne planlegge noe for resten av livet mitt, siden jeg var redd jeg var låst fast i denne syke og utmattede kroppen for alltid.
Jeg var redd jeg var låst fast i denne syke og utmattede kroppen for alltid
Samtidig var jeg ikke klar for å fullstendig gi opp det livet jeg hadde levd før. Noen ganger deltok jeg i fritidsaktiviteter nær hjemmet og arbeidsplassen min. Jeg gjennomførte også noen reiser i håp om at det å tilbringe tid ved sjøen, og glede meg over det jeg kunne glede meg over, kunne hjelpe meg. Jeg er glad jeg faktisk gjorde det, selv om det var utrolig hardt. Jeg tror disse små turene hjalp meg å forbli mentalt sterk og til å forstå hva jeg kjempet for: et godt liv. Jeg tenker jeg var heldig som hadde denne kraften til å fortsette livet mitt selv om jeg var svært syk. Jeg vet mange blir sengeliggende, så jeg følte takknemlighet over at kroppen min ikke gjorde det mot meg.
Slutten på den medisinske jakten
Min medisinske reise varte i omtrent ett år. Det var veldig hardt, siden man trenger mye utholdenhet og energi for å gjennomføre en slik reise samtidig som man er utmattet og trøtt CFS-pasient. Det var dager da følelsen i kroppen var så vanskelig å holde ut at jeg beroliget meg selv med tanken på selvmord. Jeg hadde ingen reelt suicidale tanker (jeg ønsket absolutt ikke å ende livet mitt og kjempet for det så hardt jeg kunne) og stort sett berget jeg greit mentalt sammenlignet med hva jeg hører en del andre gjennomgår, men ironisk nok gav tanken på muligheten meg en slags ro.
Det var vanskelig å kombinere arbeid (for ja, jeg arbeidet fortsatt, siden jeg måtte betale legene og for alle blodprøvene) med den medisinske reisen. Det var også frustrerende å gå fra den ene legen til den andre og aldri ha noen nytte av det.
Noen av dem var virkelig gode mennesker som prøvde å hjelpe meg, men ikke klarte det, og noen var grådige og skruppelløse, helt uten empati for pasienten. Jeg forsket massevis selv og brukte faktisk det meste av fritiden min på å lese om mulige løsninger og teorier bak tilstanden med merkelappen CFS/ME. Jeg må ha lest omtrent alt som noen gang er skrevet om CFS: all forskningen, alle synspunktene på tilstanden. Alt. Jeg ville bare ha livet mitt tilbake!
På et tidspunkt innså jeg at skolemedisinen ikke kunne forklare hva CFS egentlig er, sørgelig nok. Det finnes alle slags teorier om virus og bakterier osv., men det var ingen enighet rundt noen av dem. Jeg tenkte at noe var galt der, for hvis et bestemt virus virkelig var årsaken til CFS, så burde det ikke være så vanskelig å identifisere det og finne en kur. Etter måneder med utallige legebesøk og forskjellige medisinske behandlinger, mistet jeg troen på skolemedisinen i dette henseende. Dette var en trist erkjennelse, siden jeg er svært vitenskapelig innstilt og levde i den villfarelsen at skolemedisinen visste alt om alt og burde klare å hjelpe meg. Nå ble jeg tvunget til å lete etter svar andre steder. Samtidig var jeg ikke typen for det esoteriske: mystiske energier eller healing og sånt. Deepak Chopra var for meg ingen kilde til inspirasjon 😉
Men snart fant jeg ut at det ikke er noe magisk med metoden – kun magien til den mektige hjernen vår
Og det er her Lightning Process (LP) kommer inn i bildet. Jeg fant først informasjon om metoden på Phoenix Rising, et amerikansk nettsted for CFS-syke. Jeg vil for alltid føle takknemlighet til de som delte LP-historiene sine der, og jeg gjorde det samme selv den dagen jeg visste jeg var blitt frisk. Men i starten ofret jeg ikke stort av oppmerksom på historiene om mentale treningsprogrammer som Lightning Process. Det var først da jeg innså at det ikke gjenstod så mange andre muligheter, at jeg gravde dypere og fant ut at metoden allerede hadde hjulpet tusener til å bli friske fra alle disse debiliterende tilstandene. Til å begynne med trodde jeg det hadde noe med spiritualitet å gjøre, siden jeg visste så lite om feltet og ikke hadde noen anelse om hva mental trening innebar. Men snart fant jeg ut at det ikke er noe magisk med metoden – kun magien til den mektige hjernen vår, som kan gå fullstendig bananas og begynne å sende et helt spekter av feilaktige signaler til kroppen. Det var slik jeg hadde satt meg fast i de vedvarende helseproblemene mine, symptomene og utmattelsen. Heldigvis kan hjernen overtales til å arbeide motsatt vei også.
Jeg leste meg opp på de tilgjengelige behandlingstilbudene og bestemte meg for å gå for Lightning Process, ettersom det for meg så ut til å være mest effektivt. Jeg ble også kontaktet av noen venners venner fra New Zealand, som fortalte meg om sin tilfriskning. Det hørtes fantastisk ut og gav meg håp jeg virkelig trengte.
Det jeg likte best med LP-tilnærmingen, var at den er et verktøy for selvhelbredelse
Jeg søkte om britisk visum og fikk plass på første tilgjengelige kurs i London. Jeg gjennomførte det og begynte å benytte meg av verktøyene i det daglige livet: Jeg valgte bevisst å sende de riktige signalene til hjernen om hvordan jeg ønsket å føle meg. Og som alle andres hjerner er også min plastisk, noe som er helt fantastisk! I løpet av bare et par uker var jeg tilbake med full kraft og fikk livet igjen! Det skyldtes verken magi eller medisiner, bare min indre styrke og kraften i min egen hjerne. Det jeg likte best med LP-tilnærmingen, var at den er et verktøy for selvhelbredelse: Jeg fikk redskapet av instruktøren og var deretter fri til å bruke det, og ingen kunne ta det fra meg. Jeg var ikke avhengig av andres vurderinger eller fagkunnskap. Jeg kunne gjøre alt selv. For meg var dette svært mektiggjørende, selv om min LP-reise ikke var blant de letteste. Men til syvende og sist spiller ikke det noen rolle. Det eneste som teller er at jeg nådde mitt mål om et friskt liv. Jeg gråt hver dag i en måned eller to da helvetet endelig var over. Selv nå, tre år senere når jeg skriver disse ordene, får jeg tårer i øynene. Jeg tuller ikke.
Retrospektiv
Når jeg ser tilbake på disse årene og analyserer, kan jeg se hvordan stresset i livet mitt, som jeg da ikke en gang kjente igjen som det, hadde forårsaket ubalanse i både kroppen og hjernen min. Nå vet jeg godt at stress er drepen og bør ses på som fiende nummer én for ethvert menneske. Det forårsaker fysisk skade på kroppen. Noen kropper er sterkere enn andre, og vi vet fortsatt ikke hvorfor noen setter seg fast i tilstander som CFS og andre ikke. Min hjerne kjørte seg helt fast, og det samme gjorde kroppen. Og det fantes ikke medisiner som kunne reversere den prosessen, fordi pillene virker mot noe helt annet: symptomene, og ikke årsaken bak dem.
Gudskjelov at jeg så fort (for jeg synes ett år er ganske kjapt) innså at at jeg kunne rive meg løs fra mønstrene som gikk i hjernen min og lærte meg LP-teknikken. Den lærte meg hvordan å bruke den kraftfulle koblingen mellom kropp og sinn til å slippe fri og forme nye, friske nervebaner i hjernen min. Det var verktøyet jeg trengte. Mens piller var som å slå inn spiker med en banan, var Lightning Process en hammer.
Mens piller var som å slå inn spiker med en banan, var Lightning Process en hammer.
Perioden med CFS ble for meg en livsforandrende reise som i svært stor grad har påvirket hvordan jeg ser og erfarer verden og livet. Og jeg er fortsatt i prosessen med å omskape og omtolke livet mitt etter den. Samtidig har årene etter at jeg ble frisk gått svært fort, og jeg er nå instruktør i Lightning Process selv. Jeg er blitt den første russisktalende LP-instruktøren noensinne og holder for tiden kurs i Moskva. Det ble vanskelig for meg å godta at så mange av mine landsmenn skulle lide av kroniske tilstander som CFS uten tilgang til de utrolige kropp/sinn-tilnærmingene som har oppstått i den vestlige verden. Vi har noen russiske metoder også, men jeg har aldri vært borti noen som spesifikt hjelper CFS-syke. Jeg er veldig stolt av meg selv for å ha funnet veien ut av CFS og for å ha bragt Lightning Process til den russisktalende verden. Det er et flott verktøy som bør være tilgjengelig for så mange som mulig.
Til slutt vil jeg ønske alle som enda ikke har funnet veien ut av sin kroniske lidelse lykke til. Tro meg, jeg tenker på dere!
Denne teksten er oversatt fra engelsk av Recovery Norge. Som Polina skriver, er hun da denne teksten skrives selv instruktør i Lightning Process.