Vi fikk dette spørsmålet i innboksen fra én av dere som leser våre sider.
Slike spørsmål tenker vi er viktige. Vi stilte det derfor til våre medlemmer. Her er svarene vi fikk:
Medlem 1:
«Jeg stod fast et stykke ut i min tilfriskningsprosess. Syns det ble strevsomt å gjøre prosess så ofte som jeg måtte for å stoppe dårlige mønstre, og ville egentlig gi opp. En oppfølgingssamtale med coach berget meg. Fikk meg til å innse at jeg hadde vært alt for opptatt av å være flink, gjøre ting riktig, og fokusere på alt jeg skulle slutte med, kjøre stopp og prosess på. Hadde helt glemt at det var vel så viktig å øve på å fylle PÅ med glede og godfølelse, som det var å slutte med det som var negativt.
«Jeg hadde vært alt for opptatt av å være flink, gjøre ting riktig.
Fikk samtidig tips om å få en LP-venn, og at vi kunne hjelpe hverandre å holde hverandre på sporet.
Begge de to tingene (coach som påpekte at jeg måtte øve på påfyll av glede), og det å få en LP-venn, tror jeg var alfa og omega for at jeg klarte å bli frisk, og å holde meg frisk.
Jeg og LP-venn har en hemmelig FB-gruppe. Vi melder fortsatt inn «rapport», nesten hver eneste dag, 2 år etter vi var på LP-kurs. Og hjelper hverandre å holde sporet. Vi har hatt en avsindig utvikling. Og vi er begge enige om at vi ALDRI ville fått til den utviklingen uten å ha hverandre».
Medlem 2:
«Det er et og et halvt år siden jeg tok kurs. Nå er jeg frisk, men det har vært en lang prosess. Hver og en må finne sin metode, men det viktigste er å ikke gi opp. Jeg har brukt andres positive historier som inspirasjon, men jeg forstår også veldig godt den forventningen man kan kjenne om at man burde være kommet lengre. Jeg vil si at formen har skutt i været de siste ukene/månedene. Noen kommer seg kjempe raskt. Jeg trengte mye mer tid.
Det viktigste er å ikke gi opp.
For meg har det vært viktig å senke kravene til meg selv så langt det går. Jeg har vært veldig flink pike. Jeg merker enda at så fort jeg tenker at jeg skal gjøre en god jobb (kanskje imponere andre) så kommer symptomene snikende. Samtidig så er det viktig å oppleve mestring, både på jobb og ellers i livet. Jeg sier ofte til meg selv at dette klarer jeg. Jeg forteller meg selv daglig at JEG ER FRISK! Dette gir en positiv spiral.
I blant tenker jeg tilbake på tiden da jeg ikke orket noe, den tiden da 50 meter var ekstremt langt å gå. Jeg tenker og undrer meg over at jeg nå sykler til og fra jobb hver dag helt uten problemer. Det å tenke tilbake gir meg lykkefølelse, nettopp fordi jeg nå ser at jeg faktisk er frisk.
Hvis jeg føler meg stresset, så roer jeg meg ned med å si at dette klarer jeg.
Jeg har fortsatt en del som trigger. Jeg kan plutselig få anfall som kjennes ut som kramper i hjernen, det kan være i møte med steder eller personer jeg har møtt når jeg har vært syk. Selv om jeg er frisk nå, så kjente jeg på det senest denne uken. Da må jeg stoppe opp og tenke over hva dette er. Jeg bruker noen minutter på å analysere, så legger jeg det bort. Tidligere ville jeg nok tenkt at jeg ikke er så frisk, jeg ville blitt bekymret og urolig og tillagt dette sykdommen. Nå sier jeg til meg selv. Obs, der møtte jeg på en trigger. Så lar jeg det passere.
Jeg har også opplevd at det å sette grenser for meg selv har hjulpet masse. Oppgaver jeg har tatt på meg som andre like godt kan gjøre, har jeg gitt fra meg. Jeg har laget meg regler for hva jeg svarer ja ti og hva jeg sier nei til. Det gir meg forutsigbarhet.
Da jeg ble friskere, begynte jeg å kjenne på krav og forventinger (ofte fra meg selv) om å delta mer i diverse dugnadsarbeid f.eks. Tidligere hadde jeg vært beskyttet av sykdommen slik at jeg kunne svare at jeg er for utmattet, kan ikke delta. Men når utmattelsen slapp taket, måtte jeg plutselig ta stilling til diverse krav. Dette gjorde meg stresset. Derfor var det viktig å lage meg noen regler for meg selv, og tillate meg å ta vare på egne grenser.
Jeg har hatt en LP venn å snakke med. Vi har gått mye turer og snakket oss opp. Vi har oppmuntret og støttet hverandre i prosessen. Det er kjempe viktig. Masse lykke til i prosessen!»
Medlem 3:
«Jeg har oppdaget at det senere i bedringsfasen handlet mye om å finne igjen den motivasjonen og gløden jeg kjente i starten. For det er ofte motivasjon og glede som skaper trygghet rundt å gjøre metoden. Redsel, oppgitthet eller likegyldighet inntreffer gjerne om det stagnerer eller en kjenner på symptomer igjen. Å kjenne symptomer igjen gjorde jeg definitivt, skikkelig også…midt i all framgangen. Jeg ble engstelig, og det var godt å lære hvorfor det ikke var farlig eller betydde at jeg ikke skulle bli helt bra. Det hjalp også å høre at det er normalt å kjenne på symptomer igjen.
Jeg hadde nytte av å tenke at hver gang jeg gjorde teknikken så lagde jeg nye fysiske spor, men også helt samtidig; «umyndiggjorde» de uønskede symptomene. Jeg har lært at man ikke skal kimse av en knøttliten framgang. At du sier at du har blitt bedre betyr faktisk alt!!! Bedring uansett grad og tempo har en uvurderlige betydningen. Hadde jeg vært opptatt av hvor stor den første endringen jeg kjente var, hadde jeg oversett den. Slik sett kan det være lurt å blåse opp det man får- og har fått til; skriv det ned, skryt av deg selv og finn godfølelsen rundt det. Jeg glemte fort hva jeg hadde fått til og bagatelliserte det. Man har tendens til å huske det som ikke gikk så bra.
«At du sier at du har blitt bedre betyr faktisk alt!!!»
Et tips kan være å lete etter nye godfølelser og bruke dem i selve utføringen av metoden. En kan bli helt bra igjen uavhengig av tempoet. Det lureste jeg gjorde under stagnering i framgang eller et symptom som poppet opp var å ringe instruktøren, eller dra på repetisjonskurs. Dette har jeg gjort mange ganger,-selv om jeg kunne tenke at «nei nå må du jammen klare å komme videre selv». Jeg visste jo hva jeg skulle gjøre, men det kan være nyttig å oppsøke ny inspirasjon og få en påminnelse om hva man har fått til. For meg ble det da gøy og behagelig å gjøre teknikken igjen. Det var så mye bedre å be om hjelp enn å tenke at «jeg kom hit og ikke lengre».
Masse lykke til! Det kommer til å gå veien, for du har allerede fått det til. ?»
Medlem 4:
«Det er mange der ute som mister motet av å lese alle «frisk» historiene fra de som ble friske etter år med sykdom. Det er lett å miste motet hvis man ikke føler at man får det til selv, eller at ting tar tid. Det viktigste jeg har lært på veien er å aldri gi opp, aldri slutte å tro at du skal få det til. Livet byr på utfordringer, og det er her man trenger mer støtte og mer ståpåvilje enn noen gang. Jeg heier på dere alle!».
Det viktigste jeg har lært på veien er å aldri gi opp.
Medlem 5:
«Du sier selv det hadde effekt første gangen. Men siden 98% av hva vi tenker og føler er ubevisst, er det enkelt å falle tilbake i samme mønstre, og glemme mekanismene som førte oss ned i grøfta. Å ta kurset over tre dager på nytt koster rundt 1000 kr (?). Ta kurset på nytt, få repetert informasjonen, også er jeg veldig sikker dette kommer til å gå bra».
«Ta kurset på nytt!»
Medlem 6
«When I did the LP in London, quite a few years ago now, I asked a woman I met there to be my support so I would have someone for follow up. She was in training then to be a LP trainer. She lives in the north of England, I live in Norway, we stayed connected by phone only. She was invaluable to me during the first months after doing the LP. I have continued to get support by being an observer of the 3 day course, perhaps every 3 years, which is not expensive. And has offered further assurance as I age. I am now 83. 😉 And going strong!».