Forfatter: Anonym kvinne, 42 år
Livet var herlig hektisk frem til sommeren 2011. Jeg var sammen med en fantastisk mann, og sammen hadde vi to barn. Jeg var fortsatt hjemme i permisjon med minstemann, men skulle tilbake i jobb som sykepleier rett etter sommeren. Jeg gledet meg til å komme tilbake til kollegaer igjen, og minstemann var mer en klar nok for å begynne i barnehagen der storesøster gikk.
Midt i ferien fikk jeg akutt hodepine, en type hodepine jeg kun hadde hatt én gang før, en gang i begynnelsen av 20-årene. Ambulanse med sirener rett til Ahus, og der fikk jeg bekreftet det jeg allerede visste: Hjernehinnebetennelse. Heldigvis forårsaket av virus denne gangen, så det var bare å ta tiden til hjelp og hvile.
I etterpåklokskapens navn ser jeg at jeg burde ha hvilt like lenge som legen ønsket, men jeg ville jo så gjerne tilbake i jobb, og ikke hadde jeg samvittighet til å starte med sykemelding etter over ett år hjemme i permisjon heller.
Høsten og vinteren ble unormalt lang, energinivået sank, jeg var sjelden uthvilt og følte meg forkjølet og syk hele tiden.
Jeg forsvarte det hele med at det var en hektisk hverdag med to små, jobb og en mann som i denne perioden reiste mye med jobb.
Våren kom og jeg håpet at løftet om en lysere og varmere tid ville gjøre underverker for energien min. Dessverre gikk det bare nedover, og i mai måtte jeg til slutt oppsøke fastlegen; heretter gikk det slag i slag, lave D-vitamin lagre, fikk det på plass, men ingen bedring, gastroskopi, mammografi, x antall blodprøver, CT, MR.
Det var ikke en ting jeg ikke ble sjekket for, og hver gang fikk jeg angst for at de skulle finne noe. Siden fikk jeg angst fordi de ikke fant noe. Det måtte jo være noe, jeg hadde jo aldri følt meg så dårlig noen gang! Jeg ble gradert sykemeldt, og henvist til spesialist på ME.
1 ½ år etter hjernehinnebetennelsen satt jeg på kontoret til denne spesialisten og fikk beskjed om at livet slik jeg hadde kjent det var over.
Jeg hadde helt klart ME og jeg ville aldri bli frisk igjen.
Jeg slo meg aldri helt til ro med denne diagnosen, det var fint å slippe flere prøver og utredninger, men var det virkelig ME jeg hadde?
Snakket mye med fastlegen min i denne perioden, hun var fantastisk støttende, men samtidig skremte hun meg.
Ja jeg hadde en mild utgave, men presset jeg meg for hardt kunne det gå over i en mer alvorlig grad.
Jeg forsøkte å finne en balanse mellom å stå noe i jobb, samtidig som jeg skulle være kjæreste, mor og venn. Jeg var bestandig bakpå og jeg følte ikke at jeg klarte å fullføre noe som helst.
Venner ble det første som ble valgt bort, jeg hadde jo ikke energi! Siden ble det jobben, jeg klarte ikke å stå i min stilling og fikk derfor valget mellom å bli sagt opp eller å si opp selv. Jeg nektet å si opp og tilbød meg å jobbe det lille jeg klarte gratis, men endte opp med å bli sagt opp. Har vel aldri følt meg så liten og ubrukelig den dagen oppsigelsen kom i posten.
Årene gikk og jeg fant en slags gylden middelvei. Kjæresten min ansatte meg på kontoret i sitt firma der jeg styrte arbeidsdagen min helt etter formen. Jeg følte at jeg klarte å være der hakket mer for ungene, selv om det skar meg i hjertet hver gang de måtte være stille fordi mamma måtte hvile.
I gode perioder var det nok vanskelig for utenforstående å skjønne at jeg var syk. Og i dårlige perioder var det kun de nærmeste som så meg. Følelsen av å se at det var mitt ME-tryne som sugde energien ut av kjæresten min da han kom hjem fra jobb var uutholdelig. Jeg følte i dårlige perioder at jeg var kun en belastning for de rundt meg, alle hadde hatt det bedre om jeg pleide meg selv et annet sted.
En del av meg startet i disse periodene krangler med min mann i håp om at han til slutt skulle gå lei og gå fra meg. Han gikk aldri, når jeg var på mitt verste holdt han rundt meg og sa «nå er det ME’en som prater jenta mi».
Jeg ble desperat etter en vei ut, jeg prøvde medisiner, forskjellige pulver, healing og urter, men resultatene uteble. Til slutt var kroppen en stor nervebunt og legen henviste meg til psykomotorisk fysioterapeut for å lære å slappe av. På denne tiden kjentes det ut som om jeg lå 2 cm over madrassen når jeg la meg, og jeg lå mye.
Fysioterapeuten min snakket like mye som hun fysisk behandlet meg, etter hvert gikk det opp for meg at det var ikke de store tingene som fikk meg i grøfte. Jeg hadde 100 «smågrøfter» før klokken var 12, ikke rart jeg var konstant sliten! Jeg merket bedring, men det gikk for sakte.
En bekjent av meg hadde flere år tidligere fortalt meg at hun hadde vært på Lightning process-kurs og at hun gjerne svarte på spørsmål dersom jeg ønsket å finne ut mer om det. Dessverre hadde LP blitt så svartmalt for meg på diverse ME-forum på nett. Redselen hadde vært så stor i flere år, men til slutt kom jeg til et punkt at jeg ikke hadde noe å miste.
August 2017 deltok jeg på LP-kurs og allerede første dag forstod jeg at jeg skulle faktisk bli frisk, og ikke nok med det, JEG skulle faktisk få æren av å ha gjort det selv!
Kjæresten som nå var blitt ektemann var med meg alle tre dagene, og det var så godt å ha han der slik at han forstod hva jeg snakket om etter at hver dag var over. Han forstod også hva jeg skulle gjennom i ukene og månedene som kom.
Jeg visste at jeg hadde alt på min side for å bli frisk, et stort ønske om å være tilstede for barna mine, en støttende familie, en fantastisk veileder i månedene etter kurset.
Allikevel kunne jeg ikke forutse den snikende angsten over å skulle bli satt krav til igjen. Jeg klarte i starten ikke sette ord på det til andre enn kontaktpersonen min etter LP kurset, det var rett og slett for grusomt å si at jeg var redd for å bli frisk!
Heldigvis ble jeg ledet inn på riktig spor og to måneder etter LP-kurset søkte jeg stilling som nattsykepleier. Tanken var at etter å ha vært ute av yrket i så mange år var det tryggest å være alene på natt.
Jeg tror mange kjenner på den samme redselen for å bli frisk som jeg gjorde, har du vært syk lenge nok er det skummelt å få forventninger til en selv igjen. Jeg trodde aldri i verden jeg skulle kjenne på en angst for å bli frisk, men det gjorde jeg så til de grader. Hadde jeg ikke hatt samtalene med veilederen den perioden, kunne nok skuffelsen over at det ikke «fungerte» ha følt til nok et nederlag som igjen kunne ha ført til at man føler seg verre etter kurset.
Første året jobbet jeg både som sykepleier, samtidig som jeg hadde den lille kontorstillingen min. Ingen utfordring ble til slutt for stor og i høst søkte jeg meg inn på lederutdanning på BI. I samme moment åpnet det seg opp en lederstilling på arbeidsplassen min, jeg søkte, og i går fikk jeg beskjed om jeg fikk jobben!
Jeg er evig takknemlig for at jeg tok steget ut og søkte meg inn på LP-kurs! At jeg ikke hørte på spesialister eller fastlege da de sa at jeg aldri ville bli frisk igjen, og at jeg måtte belage meg på å søke uføre. At jeg turte satse selv om så mange sa at jeg ville blir sykere av LP.
Livet er igjen herlig hektisk, og jeg har sekken full av verktøy når det røyner på, mantraet synger i hodet både på dårlige og gode dager; «Jeg er RÅ!»
