Forfatter: Espen Holm-Engelstad
Ute var det sol og glitring i duggvått gress. En upåklagelig høstdag med mysende øyne og sval bris rundt øra som visket ”september” – alt under en blå himmel som tegnet i farger av trygghet og optimisme. Jeg var fortsatt meg denne dagen, men noe forandret seg. Et teppe av tåke og dugg senket seg som på en scene og skapte et slør mellom min tilstedeværelse og verden utenfor. Litt sånn takk for meg i denne omgang.
Lyn fra klar himmel
Det var ikke mange varsler, det var lyn fra klar himmel. Jeg har gått tilbake til denne dagen en million ganger, men finner lite som pirket meg på skulderen og hintet om rumlende vind og uværsskyer. Livet surret avgårde i en deilig ungdommelig rus med kapteinsbind på hockeylaget og en samling fine tall på skolen. Jeg hadde blikket klistra mot stjernene og var alltid på jakt etter å være den beste utgaven av meg selv. Kvelden før det stille smellet hadde jeg lagt meg som alle andre dager. Rommet mitt var det samme, preget av umiskjennelig 90-talls stil, med vegger pyntet med medaljer og plakater av mine sportslige idoler. Plakaten av Pamela Anderson lå godt gjemt i skrivebordsskuffen. Neste dag våknet jeg opp med blylodd rundt bena, en virvelvind i hodet, dotter i øra og uten evne til å tenke og reflektere klart. Jeg datt nesten i bakken av å høre meg selv si til muttern den morgenen; ”du, jeg føler meg ikke bra.”
Det var helt surrealistisk.
For meg har det alltid føltes som et nederlag å klage. Jeg tror faktisk dette var første gangen. Jeg syntes det var svakt. Samtidig følte jeg det som min plikt å fortelle de rundt meg hvordan jeg følte meg, for jeg skjønte med en gang at dette var mer enn alminnelig slapphet som et resultat av litt for mye cola, gummikrokodiller fra svenskegrensa og for lite frukt.
Ville ikke «bli ME»
Jeg gjorde familien min oppmerksom på ståa, men bevarte toppene for meg selv. Kamerater fikk noen dryss, men bare en brøkdel av sannheten. Utenom denne aller innerste sirkelen prøvde jeg å holde det skjult. Jo flere som visste om det, jo vanskeligere ville det bli å holde fokus på å bevare meg selv, den virkelige meg, hele veien frem til den dagen jeg igjen skulle bli frisk. Dersom alle visste om det, dersom alle skulle snakke om det, dersom alle skulle forkynne sin medlidenhet, da ville ’meg’ sakte slukne. Jeg ville bli sykdommen. Bli ME. Det var bare ikke min vei. Jeg ville være meg selv, så mye som mulig. Omgivelsene forandrer seg når du er syk, og du forandrer deg automatisk etter dem, så jeg visste jeg måtte holde ting på et minimum.
Jeg har aldri vært noen fan av å grave rundt i dritten. Det fører ingen sted hen. Det er én måte å komme fremover på, og det er å snu ryggen til og spikre øynene i nakken på drømmene dine. Da har du fokuset, da kan du ta de stegene du har overskudd til, om ikke annet så kan du redusere tapet så mye som mulig. Du finner ikke svar i søla, det er så møkkete der at du etter hvert ikke vil se noe som helst. Da har du tapt. Du har ikke tapt så lenge du kjemper, så lenge du fokuserer, så lenge du kan bevare noe av deg selv og så lenge du fortsatt drømmer. Det betyr ikke at du skal gjøre mer enn du kan fordøye, men du skal gjøre det du kan, det du orker og det som betyr noe for deg og som du kan få bruk for når du er tilbake på sporet – når du er oppe og nikker, som ungdommen sier. De sa i hvert fall det da jeg var ung.
Tok vare på det viktigste
Omgivelsene mine fikk vite lite direkte av meg. Jeg sa at noe var galt for å rettferdiggjøre min mangel på deltakelse, men jeg stoppet der. Noen ganger sa jeg bare at jeg ikke hadde anledning. Det førte til mange misoppfattelser om meg som person, om mitt initiativ, om mine sosiale evner og min interesse og min giv her i livet, men jeg orket ikke spørsmål, orket ikke medlidenhet, orket ikke høre om det. Det gjorde ingen nytte å røre rundt i denne suppa – den ble bare tykkere og tykkere av det. Mange liker å snakke om det, dele. Det fungerer helt sikkert for noen. Hadde jeg gjort det, hadde jeg sittet i et mørkt rom med lukkede gardiner den dag i dag. Jeg måtte ta vare på det viktigste jeg hadde, verne om det, så fikk heller alt annet forfalle. Ta vare på mitt sårbare, min identitet, mitt genuttrykk, mine øyeblikks glansbilder fra mine levde år. Det var dette jeg måtte bevare, og da måtte mye annet ofres. For det kom ikke gratis, men det var verdt det for å bevare meg selv i en tid med total unntakstilstand.
Drømmene ble sterkere
Helt siden den lyse og lune høstdagen og den glødende appelsinen på himmelen har drømmene mine vokst seg sterkere og sterkere. Jo verre jeg følte meg, jo sterkere ble drømmene. Ønskene om hvordan livet mitt skulle bli, hvem jeg skulle være og hva jeg skulle bli – jeg følte jeg vannet denne blomsten kontinuerlig. Livet mitt i praksis seg dermed lenger og lenger unna den fremtiden jeg konstruerte. Fremtiden ble fjernere og fjernere i horisonten, men jeg kom nærmere og nærmere meg selv, noe som gjorde at den ebbende fremtiden ble klar på avstand. Jeg skapte en indre glød som forbannet seg på at drømmene skulle innhentes og den vokste, og vokste, og vokste. Jeg visste det ikke ble i morgen, ikke i år, ikke neste år, men jeg visste at jeg måtte være tro mot hvem jeg var, legge ting bak meg, ikke snakke for mye om det, prioritere ned fysisk aktivitet, sosialt samvær og gå inn i min egen boble. Jeg var så svak at jeg visste jeg måtte bli notorisk introvert og være mye alene. Jeg måtte konsentrere min energi. Det var den eneste måten jeg kunne ta vare på meg selv. Jeg ble så dårlig av sosial interaksjon, av pugging, av sport. Jeg måtte endre lidenskap. Jeg er glad jeg har fått utdelt den egenskapen. Det ble dagdrømming og musikk den gangen. Det var terapi. Det ble en lidenskap å komme ut av dette sterkere enn før.
Sykdommen en berikelse
Jeg har kommet langt siden den gangen. Sykdom er helt enormt. Det er så lærerikt. En berikelse. Jeg er nærmere drømmene mine enn noen gang. Jeg har lært så mye. Lært ting jeg aldri ellers ville gjort. Det er lov å være takknemlig selv om veien er tung. Jeg ville aldri vært der jeg er i dag uten motgang.
For meg handler mye om fokus. Sykdom er ikke utelukkende en boksehanske i trynet, en veisperre med et stup bak, et farvel med et lykkelig liv. Men ofte glemmer vi å se etter andre aspekter som kan gjøre oss lykkelige i vår uendelige søken etter svar.
Kanskje er det en tid for å stoppe søket. Søket etter den ene tingen som skal fikse alt. Feilen som må være der. Kanskje er det tid for å la det være, og heller starte å elske deg selv og det du har rundt deg.
Uendelig søken etter magi
Jeg kom til et punkt hvor de to bokstavene på papiret bare var et stort hinder. Jeg følte at alt det førte til var stigmatisering, oppgitte sukk og falsk medlidenhet. Jeg liker ikke oppriktig medlidenhet en gang. Jeg tror ofte det er slik, at folk føres inn i en slags overgivelse eller en sti av uendelig søken etter magi. Ikke noe er feil. Men kanskje glemmer vi noe.
Jeg har alltid vært en aktiv gutt. Likt å bruke kroppen og sprenge grenser. Jeg har hatt en vilje til å presse meg milevis inn i det ubehagelige som har vært fra en annen planet. Jeg er sikker på at jeg kunne matchet hvilken som helst toppidrettsutøver i verden på dette området. Men jeg har også vært notorisk pliktoppfyllende, selvkritisk, sjenert og redd for å feile. Det har vært min bane. Jeg dro med meg en del blindpassasjerer fra regnskogen, som fikk lov til å herje vilt i kroppen min i en litt vel lang periode, men jeg har sluttet å tro på at de kan kreves 100 prosent skyld for min utmattelse. Vi er mer enn det. Jeg er mer enn det.
Jeg vil ikke redusere meg til noe så endimensjonalt, noe så skjørt. Jeg ønsker ikke at helsen min skal være avhengig av enkeltfaktorer, og jeg vet i dag at vi heldigvis ikke fungerer slik.
Noen ganger blir det bare for mye, totalt sett.
Konklusjoner
Jeg stusset alltid på at jeg ble bedre av ikke å spise. Tåka lettet og jeg kunne tenke klare tanker. Men er faste løsningen av den grunn? Nei. Vi må jo ha mat. Men mat har vært med på å trigge følsomheten i mitt nervesystem. Ikke alene, men det har vært en stor trigger. Noe fordi jeg har gått over mange år med følsomhet for en del matvarer, men også fordi totalen har økt følsomheten i kroppen som helhet. Jeg reagerer på en del karbohydrater, det betyr ikke at karbohydrater er farlig. Vi mennesker liker å dra slike konklusjoner, men vi glemmer at vi er et økosystem hvor alt avhenger av alt.
Derfor har jeg det bedre i dag enn jeg noen gang har hatt det. Jeg spiser ikke bedre, bare litt individuelt smartere, trener ikke bedre, har ikke fått behandling for den spesifikke feilen vi ofte leter etter, jeg har ikke blitt healet og heller ikke fått akupunktur i mine energipunkter. Jeg sluttet å søke etter feilen for 10 år siden. Men jeg har startet å elske hverdagen min. Det viktigste jeg gjorde var å starte et firma og passe på at jeg utformet det etter min mal, mine prinsipper og mine verdier. Jeg jobber mye, så sånn sett burde jeg helt sikkert vært mindre opplagt, men jeg er bedre enn på 18år – jeg elsker det jeg gjør. Og jeg har fått 3 nydelige barn. Slike ting betyr mer for helsen vår enn vi tror. Vi er ikke kun biokjemi, muskler og ledd. Vi er levende organismer som høster frukter fra alt fra sosial interaksjon til tankene vi former, maten vi spiser og aktivitetene vi gjør. Alt i våre liv har et potensial til å påvirke vår helse i en eller annen retning.
Jeg vet ikke om jeg noen gang blir helt bra. Men kanskje er det greit? Jeg har kommet til et akseptabelt nivå. Jeg kan gjøre mange av de tingene jeg alltid har elsket. Jeg kan gjøre en forskjell, både i mitt eget liv og andres. Jeg har tapt noe og vunnet noe. Jeg trenger ikke være perfekt.
Denne teksten ble først publisert på Espens blogg, september 2017.: