Forfatter: Stine Toppe Andersen
På slutten av sommeren fikk jeg så en kraftig virusinfeksjon og var helt slått ut. Jeg hadde mange runder inn og ut av sykehuset og ble utredet for det meste. I én periode var jeg så dårlig at jeg ikke engang klarte å gå opp trappen hjemme.
Etter tre måneder følte jeg meg bedre og begynte på jobb igjen. Det gikk dårlig og jeg fikk 50% sykmelding. Den vinteren kjempet jeg hardt for å komme meg tilbake i full jobb.
Utpå våren var jeg endelig tilbake i full stilling, men kroppen kjempet imot. Sta som jeg var, ville jeg ikke gi opp med én gang og fortsatte å presse meg på jobb. Jeg gjorde nå ingenting annet enn å jobbe og hvile. Hver kveld gruet jeg meg til morgendagen og lurte på hvordan jeg skulle komme meg igjennom den.
Kollapsen
Så, rett før påsken 2017 smalt det. Jeg kollapset på badegulvet og ble liggende der i en time før kjæresten kom hjem fra jobb og måtte bære meg inn i seng. Etter det ble jeg ikke bra igjen. Jeg klarte ikke være to timer på jobb før jeg måtte hjem og legge meg og var sengeliggende over halve dagen. I begynnelsen av sommeren 2017 fikk jeg diagnosen ME, stilt av fastlegen i samråd med Haukeland Universitetssykehus.
Det neste året ble jeg bare sykere. Jeg tilbragte dagene på sofaen og i sengen. Jeg tålte nesten ingenting og ble skjermet fra lys og lyd. Uansett hvor mye jeg hvilte så ble jeg ikke bedre. Jeg fikk dusjkrakk, kjøkkenstol og rullestol. Fastlegen visste ikke lenger hva han kunne gjøre. Mamma hjalp til med husarbeidet, og venninner kom og vasket håret mitt med jevne mellomrom. På de dårligste dagene klarte jeg ingenting. Jeg kunne ligge i sengen og kjenne på hvor forferdelig vondt jeg lå, uten å ha krefter til å flytte på meg.
Tap, sorg og redsel
Jeg var nå 21 år og hadde mistet det meste av livet mitt. Mens venninnene mine tok utdannelser, jobbet og reiste på ferier lå jeg i sengen og hvilte. Dette var utrolig vondt. Jeg hadde mange bekymringer for hvordan fremtiden skulle bli. Jeg mistet kontakten med mange og kjente på en stor sorg over alt sykdommen tok fra meg. Jeg reiste på rehabilitering på Hauglandsenteret, men var altfor dårlig til å delta på de fleste av aktivitetene. Ennå jeg nesten ikke gjorde noe, ble jeg dårligere og måtte reise hjem igjen midt i oppholdet. Jeg var livredd for å pushe grensene for da hadde jeg lest at jeg kunne bli enda sykere. Jeg hadde inntrykk av at det ikke fantes noe behandling og jeg så livet mitt forsvinne. Legene hadde ikke lengre noe å tilby. Jeg hadde vanskelig for å se hvordan jeg noen gang skulle bli frisk igjen.
Jeg hadde hørt flere historier om folk som hadde vært på Lightning process-kurs og blitt sykere. Jeg leste på internett at der fikk du bare fortalt at du skulle leve som om du var frisk og bare ignorere alle symptomene. Etter kurset måtte du skrive under på at du nå var frisk og aldri snakke om sykdommen igjen, het det. Jeg tenkte at dette skal jeg i hvertfall aldri dra på.
Jeg var nå 21 år og hadde mistet det meste av livet mitt. Mens venninnene mine tok utdannelser, jobbet og reiste på ferier lå jeg i sengen og hvilte. Dette var utrolig vondt.
Vendepunktet
Da jeg hadde vært syk i nesten to år kom kjæresten hjem en dag og fortalte at han hadde møtt en på jobb som var blitt frisk igjen fra ME etter å ha vært på et kurs. Jeg ringte til vedkommende og fikk høre en helt annen historie om Lightning process. Han tente et håp i meg og jeg begynte å se for meg et liv som frisk igjen. Noen dager senere hadde jeg meldt meg på kurs og var veldig spent på hva som ville møte meg. Jeg snakket med instruktøren som hadde kurset før jeg dro, og ble bare enda mer overbevist om at dette var det riktige.
I august 2018 deltok jeg på LP-kurs, og det ble et vendepunkt. På kurset møtte jeg så mye forståelse og fikk et nytt syn på sykdommen. Jeg skjønte hvordan jeg hadde gjort slitenhet og bare forverret min egen situasjon. Jeg hadde gått i noen dårlige mønstre hvor jeg bare la meg ned og ventet på å bli dårlig etter å ha gjort noe. Denne forventningen om at jeg kom til å bli dårlig, førte til at jeg alltid ble det – uavhengig av hvor lite jeg hadde gjort. Jeg hadde fått beskjed om at jeg aldri skulle bruke opp mer enn 70% av de kreftene jeg hadde, så jeg gikk konstant rundt å kjente etter hvor sliten jeg var. Jeg hadde ubevisst begynt å “scanne” kroppen jevnlig for symptomer. Når jeg kjente etter var jeg jo alltid sliten og hadde alltid smerter. Dette skapte bekymringer og aktiverte stressreaksjoner i kroppen – som igjen bare førte til mer symptomer.
Forventningen om at jeg kom til å bli dårlig, førte til at jeg alltid ble det – uavhengig av hvor lite jeg hadde gjort.
På kurset lærte jeg hvordan jeg kunne snu dette og en teknikk jeg kunne ta i bruk når symptomene kom. Kurset var på ingen måte slik som ryktene på internett sa, og jeg kan ikke forstå hvor noen av de historiene kommer i fra. Jeg har ikke fått beskjed om å bare ignorere symptomene og kjøre på, jeg har lært en metode jeg kan ta i bruk når jeg blir dårlig – og den fungerer. Lightning process er ikke en mirakelkur, det er noen veldig gode verktøy og mye jobbing for å snu de dårlige mønstrene. Jeg måtte selv gjøre en innsats etter kurset, men jeg fikk kjempegod oppfølging i lang tid etterpå. Kurset er på ingen måte skadelig, slik som jeg trodde i begynnelsen.
Livet tilbake
Nå er det et halvt siden jeg var på kurs og jeg har fått livet mitt tilbake. Jeg kan gjøre det jeg vil uten å bli dårlig. Hvis det dukker opp noen symptomer har jeg gode verktøy som gjør at jeg klarer å bli kvitt de igjen. Jeg har gått fra å sitte i rullestol på butikken til nå å gå over 14 000 skritt for dagen, og bare være normalt trøtt og kanskje litt sliten i beina på kvelden. Jeg har lært å fokusere på godfølelse, og har aldri hatt det så bra med meg selv som jeg har i dag. Jeg stopper opp og kjenner etter på de gode følelsene og roser meg selv for alt jeg får til. Jeg er blitt min egen største fan og heier på meg selv. Lightning process har reddet meg fra sykdommen, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk høre om hva det egentlig er. Jeg syns det er helt forferdelig at metoden blir fremstilt som noe farlig eller bare tull, og at så mange dermed ikke får sjans til å se hvilken fantastisk mulighet det er.
Oppfølgingen etter kurset har vært kjempebra! Det blir planlagt jevnlige samtaler slik at du får mulighet til å diskutere det du eventuelt synes er vanskelig. Instruktøren forsto hvordan jeg har det, delte av sine egne erfaringer, og har alltid noen gode tips å komme med. Det er en stor betryggelse å vite at hun er der hvis det er noe – jeg vet at hun får meg ut igjen hvis jeg skulle gå i grøften.
Men jeg har ikke minst lært å plukke meg selv opp igjen hvis ting går litt trådt. Jeg er så stolt av meg selv for det arbeidet jeg har lagt ned og de resultatene det har gitt. Jeg er stolt og overlykkelig av å i dag kunne kalle meg frisk.