Jeg testet positivt for covid-19 i starten av juni 2022. Dagen før hadde jeg gått en 11-timers tur i fjellet, så kondisen og helsen min var generelt bra før jeg ble syk. Jeg var vaksinert og hadde nylig fått oppfriskningsdose, og jeg hadde ikke spesielt sterke symptomer eller behov for medisinsk behandling i denne fasen.
I februar 2020 var jeg en sprek, aktiv og frisk dame på noen og førti. Jeg jobbet frilans innen markedsføring, tok meg av sønnen min og levde et vanlig liv. Og så rammet koronaen i mars og endret hele livet mitt.
Jeg kunne ønske at noen hadde gitt meg den kunnskapen jeg i dag sitter på, at noen kunne normalisere min tilstand for 13 år siden. At noen kunne si: ”Dette skal gå bra, vi har et nettverk av hjelpeapparat som skal få deg på beina igjen”. Isteden ble jeg overlatt til meg selv, famlende i kaoset av ulike påstander om hva som er best når du først rammes av CFS/ME. Dette kostet meg 13 år av mitt liv, og det kostet mine barn deres ungdomsstid.I dette foredraget på en stor faglig konferanse arrangert av Catosenteret fortalte hun sin historie. Det hun sa gjorde sterkt inntrykk på mange.
Når vi først blir syke, forventer vi ikke annet enn at vi kommer til å friske, men etter hvert som flere og flere spørsmål forblir ubesvarte, og ukene med sykdom blir til måneder og måneder blir til år, er det ganske naturlig å miste håpet om at man noensinne vil få livet sitt tilbake.
Det var slik det var for meg.
Etter 12 år med ME-sykdommen hengende som en mørk sky over hodet mitt, kan jeg endelig si at den er borte, og livet har kommet tilbake.