Forfatter: Anonym mor til gutt
Han hadde på lik linje med mange andre på den tiden av året hatt en del forkjølelses- og influensalignende symptomer. Dette var til å begynne med ikke noe rart eller uvanlig. Han gikk og hanglet en måneds tid. Var på skolen noen dager, ble i dårlig form igjen, prøvde seg på skolen noen dager, for så bli i dårlig igjen.
Vi trodde hele tiden at det var noe som skulle gå over, bare han fikk hvilt og tatt det med ro. Men ettersom tiden gikk, ble han bare trettere og trettere og hadde i tillegg begynt å få magesmerter. Det ble etter hvert umulig å gå på skolen. Han var alt for trett og energiløs. Han begynte å sove opptil 17 timer om dagen, hadde konstant vondt i magen og begynte å reagere på lyd.
Maktesløse
Som foreldre skjønte vi etter hvert at noe var galt, og vi hadde begynt å bli bekymret og utålmodige. Når det hadde gått litt over en måned, tok vi ham til legen. Vi fikk tatt det meste som gikk å ta av tester. Vi fikk flere A4-sider med testresultat, og det var ingenting som viste seg å være galt. Det eneste som slo ut var at han hadde hatt kyssesyke tidligere, dette kunne ha vært for 4 uker siden eller flere år tilbake i tid. Legene kunne ikke gi oss noe annet råd enn å ta det med ro og se det hele an.
Uker ble til måneder og det var ingen tegn til bedring. Det eneste han ville var å sove og hvile. For oss som foreldre var det forferdelig å se sitt barn bli blekere og blekere, tynnere og tynnere og ikke ha noen energi. Vi følte oss helt maktesløse, og redde for hvor lang tid det skulle ta å bli frisk, og om han noensinne skulle bli frisk igjen.
Kan det være ME?
Faren hans har en søster som har slitt med ME i mange år, og tankene gikk mange ganger til at det kanskje kunne være dette. Man ønsket hele tiden å kunne få noe konkret å forholde seg til, som ville forsikre oss om at han kom til å bli frisk, og hvor lang tid det ville ta. Den ene dagen så man for seg det verste, som vi vårt hode var ME, mens andre dager slo vi oss til ro med at dette var etterdønninger fra kyssesyke. Det er vanskelig å si om vår bekymring om ME kan ha spilt en rolle i hvordan vi behandlet sønnen vår. I ettertid ser vi at vi fokuserte og spurte mye om energinivå, søvn og magevondt. Det gikk ikke en dag hvor vi ikke spurte ham om hvor mange timer han hadde sovet, hvor vondt han hadde i magen på en skale fra 1-10 etc.
I ettertid ser vi at vi fokuserte og spurte mye om energinivå, søvn og magevondt.
Etter hvert fikk vi time hos barnelege-spesialist i det offentlige helsevesenet. Man tok ytterligere tester på ham, men det var ingenting som slo ut. Man kunne heller ikke gi han en diagnose. Det eneste rådet vi fikk var å fortsette å hvile, å ta det med ro, og at vi skulle belage oss på at dette kunne ta tid. Dersom det ikke hadde blitt bedre etter sommeren, kunne vi da få tilbud om psykolog, hvis vi ønsket og hadde behov for det.
Sliten av alt
Det eneste vi kunne gjøre var å ta godt vare på ham. Prøve å holde motet og håpet oppe, og tenke at kanskje det ble bedre i morgen, eller neste uke. Han hadde mer eller mindre vært på sitt rom i flere måneder med unntak av ved måltidene, som ham spiste med familien på kjøkkenet. Vi begynte å bli mer og mer bekymret da han naturlig nok ble mer og mer frustrert, redd og lei av situasjonen.
Mange venner og foreldre tok kontakt og lurte på hvordan det gikk og om han hadde lyst å komme og holde selskap, men det orket han ikke. En dag prøvde vi oss på å ta med bestevennen på kino. En aktivitet som ikke skulle kreve så mye energi. Så fort han satte seg i bilen etter kinoen så sovnet han, og fikk ikke sagt ha det til bestevennen når han ble sluppet av. All energi var brukt opp, og han var ekstra sliten i flere dager etterpå.
Innimellom gjorde vi noen forsøk på å gjøre aktiviteter for å bryte opp mønster og få miljøforandring. En av gangene dro vi inn til byen for å dra på kafé. Til tross for at det var en kort tur, måtte han til slutt bæres på pappaens rygg, han ble alt for sliten av å gå.
Hans tilstedeværelse i skolen hadde blitt erstattet av en AV1-robot, sånn at han kunne følge med på undervisningen når han orket. Han savnet livet sitt – vennene, skolen, fotballen og alt annet han var vant til å gjøre. Roboten søkte vi om gjennom Gjensidigestiftelsen, og vi fikk den i posten kun noen få dager etter at vi hadde søkt om den. Roboten gjorde at han ble mindre isolert og kunne få med seg litt av det faglige på skolen, og kommunisere med klassekameratene. Dagene ble dermed også litt mindre ensformige.
Lege anbefalte LP
Vi googlet og snakket med mange om situasjonen vi var i, og fikk slik tips om Lightning Process-kurs. Anbefalingen kom fra en lege som tidligere hadde vært LP-instruktør. Han sa at han hadde aldri opplevd noen som hadde blitt dårligere av kurset, og hadde det vært hans sønn, så hadde han ikke vært i tvil. Vi leste en del negativ publisitet rundt kurset, men valgte å ikke å ta det inn over oss. Vi var ikke i tvil, dette måtte vi bare prøve. Sønnen vår var veldig skeptisk, og hadde ikke noen lyst eller energi til å delta, men vi besluttet å gi det en sjanse.
Sønnen vår var veldig skeptisk, og hadde ikke noen lyst eller energi til å delta, men vi besluttet å gi det en sjanse.
Kurset var godt tilrettelagt for at både barn og voksne skulle henge med og forstå det som ble kommunisert. Han ble veldig engasjert og involverte seg på kurset. Allerede etter dag en på kurs, hadde vi med oss en helt annen gutt hjem enn den vi dro dit med. Han snakket som en foss, var i strålende humør og var klar for å både dra på fotballbanen og på vannscooter. Noe som hadde vært helt utenkelig tidligere samme dag.
Gnisten og energien kom tilbake
Det var helt fantastisk å se at han hadde fått en gnist og energi til å være i aktivitet. Det som var utrolig, var at det heller ikke kom et bakslag fra å ha vært på kurs i mange timer og siden i full aktivitet. Han var topp motivert til å dra tilbake på kurs i neste dag, og etter at vi tok kurset så snudde både utmattelse og magevondt.
På kurset fikk han verktøy til å snu og stoppe tankene om at han var sliten og hadde vondt i magen. En del av kurset gikk ut på at man som pårørende ikke skulle spørre om eller fokusere på plagene. Vi ser i ettertid at vi naturlig nok spurte han ofte om hvordan han hadde det mens han var syk. Etter kurset sluttet vi å spørre om hvordan han hadde det. Han brukte og trodde på teknikkene han hadde fått på kurset, og vi kunne se at han bare ble bedre og bedre. Vi vet fremdeles ikke med sikkerhet hva som gjorde at han ble utmattet, men mistenker at det var kyssesyke som satte kroppen ut av spill.
Han brukte og trodde på teknikkene han hadde fått på kurset, og vi kunne se at han bare ble bedre og bedre
Vi hadde en flott sommer, og han kunne igjen gjøre alt han hadde lyst til. Han var sammen med venner, spilte fotball, var på fjelltopper, badet og koset seg. Da skolen begynte etter sommerferien var det som om han aldri hadde vært syk. Det var med stor glede at vi kunne konkludere med at vi kunne sende roboten tilbake. Vi er uendelig takknemlig for den hjelpen vi fikk på kurset, og at vi ikke ventet med å ta den. Gutten vår fikk livet sitt tilbake!
Moren som har skrevet dette ønsker at familien skal være anonym. Bildet er ekte og er tatt etter at gutten ble frisk.