Forfatter: Anonym kvinne, 23 år
Etter dette hanglet jeg gjennom tre år med studier på universitetet. Og så smalt det skikkelig etter en eksamen jeg hadde høsten 2017. Jeg fikk ME-diagnose i desember 2017. Jeg var 22 år.
Jeg ble lei meg da folk spurte meg om det kanskje kunne sitte i hodet.
Jeg kunne sitte på baderomsgulvet i timevis før jeg klarte å samle nok krefter til å pusse tennene
Jeg hadde aldri følt meg verre. Jeg var fysisk og psykisk utmattet, hele tiden. Hodet og musklene verket, og jeg ble ofte svimmel og kvalm. Jeg fikk runder med uforklarlig feber, og frøs hele tiden. Noen dager kunne jeg sitte på baderomsgulvet i timevis før jeg klarte å samle nok krefter til å pusse tennene. Det hele skjedde veldig brått, og jeg måtte avbryte studiene. Noen dager var bedre enn andre, men mesteparten av tiden lå jeg i sengen.
Samspill mellom hode og kropp
Jeg kunne bli dypt såret av kommentarer som at jeg burde prøve å tenke mer positivt, eller at jeg ikke måtte la meg stoppe av en diagnose. At jeg kanskje burde komme meg ut litt mer. For meg var det det samme som å bli fortalt at jeg innbilte meg alt sammen. Jeg ønsket desperat at noen skulle forstå meg. Jeg var selv aldri i tvil om at kroppen min var syk. Og er det fortsatt ikke.
Jeg var selv aldri i tvil om at kroppen min var syk. Og er det fortsatt ikke
Det var først da jeg lærte mer om, og ikke minst erkjente, samspillet mellom hode og kropp at ting begynte å løsne. Ved en tilfeldighet ble jeg tipset om boken «Vekk meg når det er over». Dette skjedde kort tid etter at jeg hadde fått diagnosen i 2017, og jeg søkte om kurs rett etterpå. Jeg hadde hørt om Lightning Process før, men hadde mer eller mindre avfeid det da jeg skjønte at det baserte seg på mentale prosesser. Men historien i boka var troverdig. Jeg meldte meg på kurs, og var der i februar 2018. Dette ble et viktig vendepunkt for meg.
Rask bedring med mentale teknikker
På Lightning Process-kurset lærte vi om hvordan strukturer og sammensetninger i hjernen kan endres gjennom mentale treningsteknikker. På denne måten kan man påvirke blant annet smertesignaler, også dem som gir utslag i det vi kjenner som «ekte» fysiske symptomer. Ved å erstatte negative tanker og følelser med positive, kan vi hjelpe kroppen å lege seg selv. Det hele baserer seg på nevrovitenskap, og forklares selvsagt best av noen som er flinke på feltet.
Etter tre dager på kurs gikk jeg en hel time på tur, og gråt av glede
Bedringen kom raskt, mye raskere enn forventet! Etter tre dager på kurs gikk jeg en hel time på tur, og gråt av glede. I stedet for å bli sengeliggende med smerter, kunne jeg gjøre det samme om igjen neste dag. I dag, seks måneder etter kurs, er jeg godt tilbake til livet og har lagt ut på min første lange utenlandsreise. Jeg kan trene, være sosial og bruke krefter på det jeg har lyst til. Jeg har fortsatt noen utfordringer, men med den verktøykassen jeg har med meg er jeg bedre rustet til å takle dem enn noen gang før.
Kroppen satte på bremsene
Det er først nå i ettertid at jeg er nærmere å forstå hva som skjedde med meg, og hvordan jeg kunne bli så syk som jeg ble. Det tok meg år med stress og vonde tanker, som ble til en kropp i ubalanse. Før jeg fikk ME, hadde jeg perioder med det jeg opplevde som depresjon, angst og etter hvert utbrenthet. Kroppen prøvde på ulike måter å fortelle at noe var galt, uten at jeg forsto det. Til slutt satte den alle bremsene på. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, kunne jeg kanskje unngått det store smellet.
Jeg skriver dette i håp om at det kan få noen til å revurdere behandlinger som baserer seg på mentale prosesser
Måneder av livet mitt forsvant til ME. For noen forsvinner hele livet. Jeg skriver dette i håp om at det kan få noen til å revurdere behandlinger som baserer seg på mentale prosesser. Jeg forstår at det kan være vanskelig å sette til side prinsipper man har laget seg fordi man så inderlig vil bli trodd. Men at ME ikke kan påvises ved hjelp av noen biomarkør, betyr ikke at man ikke er fysisk syk. Og når mentale behandlingsmetoder har effekt, betyr det ikke at man ikke har vært syk.
Denne teksten ble først publisert på Recovery Norges Facebook-side i 2018. Kvinnen som har skrevet den var da 23 år. Bildet er ekte.