Forfatter: Aftur Spildo
Infeksjonen kom brått – som lyn fra klar himmel. Utmattelsessyndromet, derimot, kom listende med sakte, skråsikre skritt. Dets planer var å ta fra meg alt som kan kalles identitet. Og klarte det. Til slutt var jeg ikke meg selv lenger. Jeg “var” et utmattelsessyndrom.
Introduksjon
For et par uker siden fikk jeg av Recovery Norge i oppgave å skrive en tekst som omhandlet min historie som ME-pasient og overlever av borreliose og hjernehinnebetennelse; en infeksjon og et utmattelsessyndrom som rammet, ikke bare meg, men hele min familie. Kanskje også spesielt min mor, Turid Spildo.
Først skal jeg være ærlig å si at i starten var jeg usikker på om dette her i det hele tatt ville gå.
JEG kunne jo ikke skrive EN SLIK artikkel!?
Lenge har jeg vært overbevist om at hjernen min automatisk hadde blokkert de fleste minner fra den tiden. Det kan visstnok skje med mennesker som har vært gjennom traumatiske opplevelser. Kroppen sier ifra på den måten at den glemmer. Alt det vonde og det fæle skal bort – slik at pasienten skal ha mulighet til å tilnærme seg den friske tilværelsen.
Vel, det var det jeg trodde.
Sannheten er at morgenen etter jeg fikk dette skjebnesvangre oppdraget, kom det minst ti tusen bilder flagrende tilbake til minnet mitt.
Plutselig så jeg det hele klart for meg.
Jeg så alle de gangene min mor slet med å skaffe alternative medisiner, akupunktur og andre behandlinger til meg.
Jeg så de få ukene før jul – hvor hun matet meg med alt mulig rart – naturlige tabletter, sirup, olje, minimaliserte dietter, urter osv – i håp om at jeg kanskje, bare kanskje, skulle bli frisk til julaften.
Jeg så uttrykket hennes når hun sa god natt til meg på kvelden, og jeg visste hvor mye hjertet hennes var tynget av krise.
Ord var ikke nødvendig lenger. Øynene hennes fortalte meg hvor mye hun gråt. Og hele denne tiden hadde jeg ikke tanke for hva hun gikk igjennom. Alt handlet bare om meg selv. Hvordan JEG skulle bli frisk. Hvor mye JEG gråt og slet meg igjennom utmattelsen. Først nå, fire år senere – klarer jeg å se et større bilde.
For det er jo sant det folk sier, at ved tilfeller av alvorlig sykdom kan det være de pårørende som lider mest. Det kan være de som opplever å være traumatisert etterpå. En forelder kan for eksempel føle på uendelig mye mer smerte enn det et døende barn gjør.
Det var nemlig min mor som gikk gjennom et rent helvete for fire år siden. Hennes smerte kan ikke en gang sammenlignes med min. Og likevel var det MEG hun kjempet for.
Så la meg begynne helt fra starten.
Fase 1: Et siste skrik om hjelp
Året er 2013. Jeg er 14 år og går i niende klasse på ungdomsskolen. Det er tirsdag, klokken er rundt 8 på kvelden. Det er høst. Ute har det allerede begynt å mørkne. Jeg sitter i peisestuen og prøver så hardt jeg kan å fokusere på teksten som står i “Mat & Helse”-boken. Vi skal nemlig ha en stor prøve imorgen. Den første prøven i et helt nytt fag.
Her må jeg prestere, tenker jeg. Ellers kommer jeg til å gjøre et dårlig inntrykk på den nye læreren, og da vil hun alltid huske meg som den eleven som gjorde det dårlig på den første prøven i niende klasse. Problemet er bare det at jeg har hatt en influensa i snart tre uker allerede, og den vil bare ikke gi seg. Alle ledd i kroppen min fortsetter å verke, og nakken min er forferdelig stiv. Jeg bestemmer meg for å gjøre noe med det – så jeg går til kjøkkenet for å lete etter smertestillende tabletter.
Mens jeg går, begynner jeg sakte men sikkert å kjenne at bena mine knekker sammen. Er jeg sulten? Har jeg ikke nok energi? spør jeg meg selv. Jeg kommer til slutt frem til at det må være det – så jeg kaver etter et stykke med brød og smør. Men idet jeg skjærer opp grovbrødet, begynner det å svimle for meg. Fargene begynner å gå i hverandre. Synet svekkes. Hodepinen begynner for tredje gang idag. Et lite øyeblikk blir jeg redd. Jeg får fantasier om at jeg har underernært meg selv alle disse dagene jeg har vært syk, så jeg begynner å spise to brødstykker i full fart. Deretter svelger jeg to smertestillende med et stort glass vann.
Det hjelper. Men den stive nakken er fortsatt der, så jeg bestemmer meg for å lese i “Mat & Helse”-boken stående, ikke sittende.
Idet jeg går tilbake til peisestuen, begynner jeg å kjenne på seriøse smerter. Hodet mitt “fryser seg sammen mot nakken” og sender “elektriske signaler” opp til hjernen. (Jeg vet ikke om dette FAKTISK skjedde, men det føltes slik.) Bena mine har også “frosset seg sammen”. Jeg kan ikke gå lenger. De er for slitne til det. Bare ett steg kjennes som om jeg har løpt ti kilometer på tretti minutter. Jeg begynner for alvor å bli redd. Livredd.
“Hjelp!!” skriker jeg så høyt jeg bare kan. Min tvillingsøster, Myndin, kommer løpende ned fra andreetasje. Jeg ber henne om å hente Mammi.
Mammi kommer med det samme, og i det hun har nådd peisestuen, ligger jeg i sofaen, flat som en pannekake, mens jeg holder begge hender rundt hodet mitt og skriker; “Få det til å stoppe! Få det til å stoppe!”
“Hva da?!” roper Mammi.
“Elektrisk. Støt. Hjernen! Nakken!”
Mammi sløser ikke bort ett minutt. Hun ringer ambulansen og ber de om å komme så fort som mulig. Dette er et nødstilfelle.
Ambulansen kommer, de sjekker blodtrykket mitt. Så blir jeg sendt direkte til Tønsberg sykehus. Mammi trygler om å få bli med. Hun får lov.
På kjøreturen ligger jeg i Mammi sine armer, halvt i søvne, halvt våken – og hundre prosent uvitende om hva som skal skje med meg. Hun stryker fingrene gjennom håret mitt og gjentar at alt skal gå bra. Alt skal gå bra, Aftur. Vi er på vei til sykehuset nå.
Ekstremt sliten og veldig forvirret våkner jeg opp på Tønsberg Sykehus, hvor jeg får vite at jeg er blitt diagnostisert med Borreliosis og hjernehinnebetennelse. Antakelig har det sittet en flått nær nakke/hode-partiet som jeg aldri oppdaget. Den skal visst ha vært der i et par måneder og spredd infeksjoner. Men jeg blir ikke overrasket. Jeg visste med meg selv hvor dårlig jeg hadde vært på å sjekke meg selv sommeren før. Derimot – det som overrasker meg mest, er det faktum at jeg hadde klart å overleve disse to infeksjonene, samtidig!
“Du skal være heldig hun ble innlagt nå!” sier fastlegen plutselig og henvender seg til Mammi. “Ellers kunne det gått virkelig ille for seg.”
“Så … hva kommer til å skje nå?” spør Mammi med et fortvilet uttrykk.
“Aftur kommer til å få en dose med antibiotika hver dag i cirka to uker,” sier hun og ser på meg. “Etter det, er hun nok frisk og rask igjen.”
Jeg smiler med tanke på hvor fort jeg kommer til å bli frisk. Fordi alt jeg vil, er å komme tilbake til mitt gamle jeg; tilbake til Aftur før sykdommen.
Lite visste jeg at denne smerten såvidt hadde startet.
Lite visste jeg hvor lang tid det faktisk kom til å ta.
Det eneste jeg kunne tenke på, der jeg lå i sykesengen – var å få god karakter på neste “Mat & Helse” prøve. Om jeg bare hadde visst …
Fase 2: Det er vel dette som kalles ME?
I to dager har jeg vært innlagt på sykehuset i Tønsberg. Til tross for dårlig ferdigmat og hvite, kjedelige vegger, har jeg det ganske bra. TV-en fungerer ikke, men jeg finner en slags underholdning i å prate med sykepleieren og lese i skolebøker. Mammi kommer innom så ofte hun kan med boller og kaffe, pluss litt nyheter hjemmefra.
Den harde infeksjonen gjør meg lam i halve ansiktet. Jeg blir altså nødt til å forholde meg til et skjevt ansikt i ca. to uker, det tar på humøret, alvorlig.
Langsomt begynner jeg å miste håp.
Kanskje dette er verre enn jeg trodde … tenker jeg. Hva om jeg faktisk ALDRI kommer til å bli frisk igjen?
Jeg legger fra meg tanken om å gå tilbake til skolen igjen. Til og med når jeg blir utskrevet fra sykehuset, “vet” jeg at det ikke er over ennå. Jeg har fortsatt vondt. Å gå er fortsatt vanskelig.
Jeg husker ikke en gang hvordan det føltes å leve før sykdommen.
Men Mammi fortsetter å være positiv. Selv om jeg nå blir nødt til å kjøre til Tønsberg hver dag for å fortsette den daglige dosen med antibiotika, så er det en lykke for henne å ha meg hjemme igjen. Hun tror jo at så lenge jeg hviler nok og spiser godt nok med mat, vil sykdommen snart gi slipp. Et inderlig håp om at friskheten skal komme som et stjerneskudd fra åpen himmel – bare jeg blir foret med nok proteiner og vann – er det som holder henne oppe.
Men hva var det JEG tenkte og håpet på skulle skje? Jo, nå skal jeg fortelle – jeg hadde allerede begynt å gi opp!
Når de har skrevet meg ut fra Tønsberg Sykehus, og jeg åpner opp døren til mitt eget hus, nærmest VET jeg det. Det er ikke over! Det kommer til å vare lenge. Lengre enn det noen kan forestille seg. Og hvorfor?
Jo, fordi jeg allerede er forberedt på å dø – innvendig; forberedt på å å aldri mer føle meg som et ordentlig menneske; Et menneske som både kan gå og løpe på to ben og vifte med armene i været. Det mennesket er ikke jeg lenger.
Jeg skulle riktignok fortsette å være sengeliggende i omtrent én måned – det var det som var normalt, ifølge legene.
Men jeg er nå forberedt på å være sengeliggende i et helt år. Det er som om jeg har “innstilt” hjernen min på det. Og sånn blir det.
Bena mine fortsetter å verke i månedsvis. Hodepinen fortsetter. De elektriske støtene kommer som slanger – vandrer gjennom hele kroppen min og stikker meg på de verste stedene. Jeg kan ikke gå ut i skogen for å hogge juletre i desember, slik jeg pleide å gjøre med min bror, Öde. Jeg er for syk til det. Kreftene gir slipp. Jeg mister min ungdommelige energi.
Kjære leser, nå tenker du kanskje at JEG – mitt eget hode, mine egne tanker – var mye av grunnen til at denne sykdommen varte så lenge som den gjorde. Og jeg tror dessverre at du har rett! Nå, i ettertid, tenker jeg at jeg nærmest “lot” denne sykdommen bli en del av MEG. Men det skjønte jeg ikke den gangen. Det skulle gå lang tid før dette ble en bevisst tanke.
Det er fremdeles vinter ute. Julaften har allerede vært. Vi har trådd inn i et nytt år; 2014. Jeg ligger fortsatt i et mørkt rom, med hørselsvernet på.
Det er vel dette som kalles ME …?
Fase 3: Et skummelt ord
Det virker for meg som at enkelte mennesker, meg selv for eksempel, kan ha en tendens til å bli ordentlig godt kjent med sykdommen/syndromet sitt. Og at det kan gå så langt at den syke nærmest ikke vil gi slipp på den. Som om sykdommen er blitt en nær venn, et speilbilde av en selv, eller kanskje heller – “den jeg tror jeg er”. For min egen del vil jeg til og med gå så langt som å snakke om “Stockholm-syndromet” – innenfor de sykes verden. Akkurat som et offer for kidnapping kan forelske seg i kidnapperen – kunne jeg, den syke, forelske meg i sykdommen.
Så hvor er egentlig JEG oppi alt dette?
Jeg ligger fortsatt på det mørke rommet mitt, og for hver dag som går blir jeg bedre og bedre venn med utmattelses-syndromet. Jeg finner en trøst i det å aldri bli frisk. På den måten slipper jeg jo alt skolepresset. Jeg slipper kampen om å bli likt blant de populære i klassen. Jeg trenger ikke lenger å smiske med lærere for å få bedre karakterer. Jeg slipper å ha det fæle ordet “10-klasse-eksamen” skrikende i bakhodet. Nå er det ro og fred. Her hos meg og mitt utmattelsessyndrom. Vi skal sove uforstyrret nå.
Og så – plutselig en dag – forandrer alt seg:
Jeg antar at vi har kommet til mars måned nå. Ute er det fortsatt litt sne, og
inne sitter jeg og teller dagene til vår. Mammi kommer opp på rommet mitt og setter seg på sengekanten. Hun sier hun har noe viktig å fortelle og spør om jeg har tid og anledning til å slå av en prat.
“Jeg har funnet en mulig løsning til deg”, sier hun med et glimt i øyet. “Det er et kurs som heter Lightning Process.”
Med det samme jeg hører det ordet “Lightning Process”, ser jeg for meg en ond sekt som skal hjernevaske meg med masse unødvendig søppel.
Akkurat som Scientologikirken!
“Hmm, nei takk.” sier jeg bestemt. “Det høres skummelt ut.”
“Neida!” sier Mammi med et lettere fortvilet uttrykk. “Dette skal nok gå fint. Det har fungert for mange pasienter med ME! Vært så snill, bli med meg til England og ta dette kurset! Det kan vel ikke skade å prøve?”
“Men Mammi, jeg har ikke ME. Det er borreliose, ok? Legene klarte ikke å gjøre meg frisk. Det er det norske helsevesenet sin skyld.”
Mammi ser ned i gulvet. Hun prøver å finne andre måter å overtale meg på.
“Jeg skal vise deg en artikkel!”
Etter at jeg har lest artikkelen om en kvinne som kom seg gjennom ME ved hjelp av Lightning Process, gir jeg opp. Jeg bestemmer meg for å dra, men det er ikke noe jeg gjør for meg selv. Det er noe jeg gjør for Mammi.
Fase 4:
“Forestill deg at energien din er sølvfarget. En vakker sølvfarge. Og du vil bare ha mer av den. Hele tiden.”
Dag 1
På en tirsdag, den 22. april 2014, ankommer vi London med fly. Jeg som hater å reise med fly, har det ikke noe spesielt bra på reisen. Men jeg har alltid elsket London og alt som har med England å gjøre. Britiske BBC-serier var jo noe jeg fråtset i under min sengeliggende periode, så av den grunn klarer jeg å holde motet oppe.
Jeg gjør bare dette for Mammi, og fordi jeg elsker England, tenker jeg. For jeg vet jo at dette kurset ikke kommer til å hjelpe. Det er et kurs for mennesker med mentale problemer. Ikke for de som FAKTISK sliter med noe fysisk.
Første kvelden sover vi over på et hotell i Kings Langley; en liten, søt landsby som ligger i Hertfordshire, nord-vest i England – hvor LP-kurset skal foregå i en privat bolig. Det er 24 timer til kurset starter, og her sitter vi. På hotellrommet. Slitne er vi faktisk ikke. Vi er lys våkne. Spente. Nervøse.
Mammi ser på meg hele tiden. Hva ser hun på? Mitt bleke ansikt? Mine blålilla knokkelfingre? Min tynne kropp, som får hodet til å se større ut?
Jeg er ikke tiltrekkende. Dette vet jeg. Jeg er syk. Både mentalt og fysisk. Klærne mine er altfor store for min lille kropp. Håret mitt er tørt og bustete. Ja, jeg har faktisk sett noen antydninger til grå hårstrå.
Men hun sier ingenting, Mammi. Hun bare er der, ved min side, hele tiden. Hun håper nok på et mirakel; en magisk kur som skal fikse opp i hennes dystre, fargeløse datter.
Den natten føler jeg bare for å ende alt sammen. Jeg har ikke startet kurset enda, men jeg tror jeg vet inni meg at det ikke kommer til å gjøre noen forskjell. Og når folk forstår at det ikke fungerer, kommer alle til å bli så skuffet! Mammi kommer til å knekke sammen! Jeg kan ikke være skylden i at noe sånt skjer … Hvorfor kan jeg ikke bare legge meg ned, lukke øynene og forsvinne fra verden? tenker jeg. Det er jo det jeg gjør best. Er det noe annet jeg KAN gjøre? Jeg er jo på mange måter allerede død. Jeg puster, men jeg er allikevel død. Et pustende lik. Det er det jeg er.
Dag 2
I dag våkner jeg opp litt lettere til sinns enn dagen før. Og selv om jeg er overbevist om at hele kurset bare er vissvass – er jeg fortsatt spent på hva som møter meg.
Hva blir jeg nødt til å gjøre? Hvilke mennesker kommer jeg til å ta kurset med? Hvem av de andre kursdeltagerne kommer jeg til å hate mest?
“Her er det!” roper Mammi, etter at vi har gått et par veldig slitsomme kilometere. “Et søtt lite hus eller hva?”
Vi banker på døren, og med én gang kan jeg høre at et menneske spretter opp fra stolen sin og spurter mot ytterdøren for å åpne.
“Hei, og hjertelig velkommen til min lille stue!!”
Vi blir møtt av en munter engelsktalende dame. Hun er blond, pen og har et stort smil klistret i ansiktet. Det er dette som er Heather Thomas; hun som liksom skal gjøre meg frisk.
“Det er du som er Aftur?” spør Heather, fortsatt smilende.
“Ja, det er meg.” sier jeg og prøver meg på et smil.
“Du, jeg har en veldig gledelig nyhet til deg!” sier Heather plutselig, etter at hun og Mammi har hilst på hverandre. “Hun som skulle ta kurset med deg kunne ikke komme likevel! Et eller annet skjedde .. men det er jo fantastisk for deg! Det må bety noe.”
“Er det en bra ting?” spør Mammi.
“Ja. Det er som regel en mye større sum å betale hvis man skal ha kurset alene. Det er som regel bedre ja.”
“Å, men så bra!” sier Mammi og ser på meg med store øyne. “Da etterlater jeg dere her. Så henter jeg deg om fire timer, Aftur. Lykke til!”
Mammi klemmer meg, gir meg to kyss på kinnet og vinker farvel med tårer i øynene. Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne fortelle deg at alt kommer til å gå bra! tenker jeg i det øyeblikket jeg ser henne forsvinne ut døren. Men det ville være en løgn …
Men det var ikke en løgn… Allerede etter den første dagen med LP-kurs, var det som om noe var forandret i meg. Og til tross for ALL den negativiteten jeg hadde med meg før kurset – visste jeg at jeg aldri kom til å være den samme igjen.
På kvelden merker jeg plutselig at bena mine er bittelitt lettere enn det jeg er vant til. De er ikke lenger tunge som mursteiner. Armene mine er også lette som fjær. Mat er noe jeg faktisk smaker, for første gang på hele åtte måneder!
Ja, jeg husker det som om det var i går. Jeg og Mammi drar for å spise middag på en lokal restaurant. Forretten min er fritert brie med tyttebærsyltetøy— noe som jeg aldri før har smakt, men jeg er for første gang ivrig på å prøve ut nye matretter. Og jeg kan love – den smaker HELT himmelsk.
Aldri før har jeg kjent mat smake så godt som den kvelden, den 23 april, 2014.
Osten smelter på tungen min, bærene i syltetøyet er ekstra søte – og pizzaen vi får servert etterpå…… smaksløkene tar meg med til Italia, til Toscana, Venezia, Firenze, Roma…
Dag 3
På morgenkvisten tar Mammi og jeg oss en liten spasertur i gatene for å utforske Kings Langley. Jeg peker ut masse kaféer som vi MÅ utforske, for jeg kjenner at jeg har lyst til å smake på ALT! Alle paier, alle scones. Jeg blir mer og mer klar over idéen om at man FAKTISK kan få lov til å spise hva man vil, til tross for sukker og karbohydrater.
Etter et par timer med kurs, ved lunsjtid – sitter Heather og jeg ute på verandaen hennes, drikker te og spiser sandwicher. Vi snakker om hvordan kurset har gått så langt, og hun spør meg om hva jeg var mest overrasket over. Jeg forteller henne at jeg ikke hadde ventet meg så logiske svar på alt. Jeg, som trodde at dette skulle være basert på noe spirituelle greier, ble rett og slett overrasket over den sterke rasjonaliteten som ligger bak teorien om at psyken og fysikken henger så godt sammen. Det er jo helt fantastisk å vite at man kan styre sin egen fysiske helse, bare ved å justere på noen ting i sitt eget hode!
Etter at jeg har sagt dette, ser jeg ut på Heather’s grønne hage og elv. Jeg ser på trærne og bladene. Jeg legger for første gang merke til ting. Alt virker så mye grønnere. Farger er sterkere, klarere. Livet er rett og slett MYE BEDRE!
Jeg ser på Heather, og jeg tenker på da jeg først møtte henne – da jeg funderte så mye på smilet hennes. Fordi smilet er jo ikke falskt, det er helt genuint. Sjelden har jeg sett et så ekte smil før. Ja, det er som om ansiktsutrykket hennes prøver å fortelle meg at alt kommer til å gå helt fint. Hvorfor bekymrer du deg så mye? Du, som har hele verden foran deg!
Når Mammi kommer og henter meg på slutten av dagen, tror jeg at hun skjønner det. Hun ser på meg, og hun skjønner. Jeg er ikke den jeg var før. Og jeg kommer heller aldri til å gå tilbake til den tiden. Hjernen min har allerede skiftet spor.
Jeg sier farvel til Heather, og plutselig – når jeg står der i inngangen, på vei til å gå – går det opp for meg hvem hun minner meg så mye om: Miss Honey – lærerinnen fra “Mathilda” av Roald Dahl. Det var min absolutte favorittbok som liten, og jeg drømte alltid om å finne en Miss Honey. Nå har jeg endelig funnet henne. Det er Heather.
Dag 4
Dette er min siste dag på kurset.
Full av energi og glede våkner jeg opp, hiver i meg en stor engelsk frokost og møter opp på kurset med et stort smil. “Jeg er klar,” sier jeg til Miss Honey etter at Mammi har ledsaget meg til huset. Heather smiler og lager te til oss. Mammi sier farvel og nevner at vi skal til London rett etter jeg er ferdig på kurset idag.
“Aftur har lenge drømt om London” sier hun. “Nå skal vi endelig dit.”
Etter at kurset er ferdig og jeg har fått mitt diplom, som et bevis på at jeg klarte det, sier Heather noe som jeg aldri kommer til å glemme:
“Aftur, nå skal du snart hjem igjen. Til Norge. Si meg, er du redd for å fly?”
“Ja. Veldig.”
“Ok. Hva er favorittfargen din?”
“Hmm … Jeg liker veldig godt sølv.”
“Da vil jeg at du skal gjøre noe for meg. Når du sitter i dette flyet, se for deg alt du har oppnådd i løpet av dette kurset. Se for deg den store forandringen som skjedde i hele deg.
Kjenn på denne sterke energien, og forestill deg at energien din er sølvfarget. En vakker sølvfarge. Og du vil bare ha mer av den. Hele tiden. Når flyet tar deg med opp i himmelen, kommer det en stor mengde med sølvfarget energi over deg. Og da er du aldri mer den samme igjen.”
“Ok. Jeg skal gjøre det!” sier jeg og smiler fra øre til øre. “Tusen takk. Vi får se om det hjelper.”
Plutselig kommer Mammi med to kofferter og informerer meg om at toget venter på å ta oss med til hovedstaden. Jeg spretter opp av stolen, klemmer Miss Honey farvel og forteller at jeg aldri kommer til å glemme henne.
Når Mammi og jeg begge har ankommet London, drar jeg opp kameraet mitt og er i full gang med å ta bilder av alt sammen. Imens vi utforsker byen, legger Mammi merke til at jeg går fortere. Uten å en gang vite det selv, går jeg dobbelt, kanskje tre ganger så fort som det jeg klarte før kurset startet.
“Mammi, jeg kan gå!” roper jeg plutselig ut når vi er ved “Little Venice”. “Og jeg er ikke en gang sliten! Jeg kan faktisk fortsette å gå mye mer!”
Mammi vinker og smiler. I øyene hennes kan jeg se at det ligger et hav av gledestårer.
Men hun viser det ikke til noen. Det er bare sånt man kan se når man er datter.
På kvelden sjekker vi inn på Portobello House i Notting Hill; Et aldeles søtt, lite hotell som jeg aldri, aldri kommer til å glemme. Jeg ler av lykke når jeg ser at det står et 1800-talls badekar midt i suiten, klart til å brukes!
Etterpå
Så kommer dagen da vi blir nødt til å reise fra London. Men jeg er ikke trist. Jeg vet at vi har hatt en fantastisk stund i England, og nå er det på tide å reise hjem. Det er på tide å vise alle der hjemme den friske versjonen av Aftur.
På flyet hjem forestiller jeg meg den sølvfargede energien som Heather snakket om. Og det fungerer. Idet flyet tar av og skal opp i himmelen (noe jeg vanligvis var veldig redd for før), begynner jeg bare å le. Jeg ler og jeg ler og jeg ler. Aldri før hadde jeg trodd at livet kunne virke så enkelt, så lett som det gjør nå. Sølvfargen drar meg helt til Oslo Sentralstasjon, så drar den meg videre til garden vår i Stavern.
Og her er den fremdeles. Akkurat nå. Hele 4 år etterpå kan jeg fortsatt kjenne fargen bruse inni meg – her jeg sitter, på mitt lille kontor i Sverige, Helsingborg. Og hvordan fant jeg frem til denne fargen? Denne energien som skulle lede meg til de mest fantastiske ting her i livet? Jo, jeg fant den gjennom Heather, eller Miss Honey – som jeg fortsatt kaller henne.
Og alt er takket være min mor (Mammi). Hun fant frem til Lightning Process; “det skremmende ordet”, en FANTASTISK mulighet for alle som sliter med sånne ting som jeg gjorde.
Til deg som leser dette, som kanskje er en av de som ligger i et mørkt rom og tenker “Nå er det over. Jeg kan like gjerne dø” – Jeg vil så gjerne at du skal tro på at det går an å bli frisk.
For jeg lå sånn som deg en gang. Og når jeg forteller om det til andre, er det mange som ikke tror meg. De rister på hodet og sier “Neimen – du har jo alt i orden i livet! Du har oppnådd alt; kjærligheten, karriere, familie, venner. Og du har hatt ME? Det tror jeg ikke noe på!”
Ting er jo ikke alltid slik de ser ut. Hvis jeg møter deg helt tilfeldig på gaten, så kanskje du ser helt frisk ut i mine øyne. Men når du kommer hjem, må du kanskje legge deg, fordi hele kroppen din verker og er tung som bly. Jeg vet hvor vondt det er å ikke blir trodd på. Men Heather forstår, og vi er mange flere som forstår.
Og til Mammi, jeg vil takke deg for alt du gjorde for meg. Lenge har jeg tenkt på hva du gikk igjennom. Lenge har jeg forsøkt å finne en måte å takke deg på. Så dette er vel et lite forsøk på én av millioner ting jeg har lyst til å gjøre for deg, som en takk for alt du har gitt meg, og alt du er for meg.
Tusen takk, Mammi. Jeg hadde ikke klart det uten deg.
Din hengivne datter, Aftur Spildo
Aftur Spildo var 19 år da hun skrev denne historien. Den ble først publisert på Recovery Norges hjemmeside i 2018.